 |
 |
 |
 |
|
|||
Bør Børson |
|||
|
|
Falkberget skrev Bør Børson rett etter jobbetiden etter første verdenskrig hvor den økonomiske tilstanden var nærmest vill. Boken kom ut i 1920, og han kalte den sin litterære lausunge. Den vittige satiren har gjort han like kjent som hans mer seriøse forfatterskap. Stoffet ble dramatisert i 1929 og var uhyre populært, filmatisert første gang i 1938. I 1972 ble musikspelet Bør Børson med dramatisering av Tusberg og musikk av Monn-Iversen presentert. Dette ble regnet som den første musical i Norge. Rolv Wesenlund spilte Bør til alles fryd, det samme gjorde han i filmatiseringen i 1974. Nysatsingen i år er i hovedsak basert på nye krefter. Bare Wesenlund er også med i denne, her i rollen som gammel-Bør, en rolle han turnerer med humor og karakter. Forestillingen er ujevn. Innsatsen til sangerne og danserne er i hovedsak godt gjennomført, til tross for at koreografien i enkelte scener blir for glatt og stilisert. Det blir mangel på variasjon og uttrykk. Marerittscenen derimot har fint tæl. Spillescenene blir også varierte da enkelte er lagt opp som ren slapstick-komikk, noe ikke alle skuespillerne behersker til fulle. Det blir fort masete og mangel på nerve. Det blir lett for grovkornet, og satire og ironi forsvinner til en stor del. Karaktere blir lett overtydelige. Men i dette er det sekvenser som fungerer fint og balansert med spilleglede og uttrykk. Irene Reppen som Laura Isaksen og Svein Roger Karlssen som Olsen mestrer dette i sine møter. I et par scener viser Heidi Gjermundsen som Josefine og Wesenlund som gammel-Bør fint nyansert mer dempet og virkningsfullt spill. Paul-Ottar Haga som Bør har ikke dette uttrykket helt inne ennå. Han gjør det best i de mer avdempete scenene. Totalt virker forestillingen noe uforløst og den underliggende varmen som bør følge et slikt stoff blir lett borte, til tross for iherdig innsats fra dansere og skuespillere. Det var fint med orkester i graven ledet av Kari Stokke og melodiene satt tydelig hos publikum som viste det med jevnlige applauser og avsluttet med langvarig stående applaus. Scenografien var finurlig løst i sin flerbruk.
|
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
