|
 |
 |
 |
|
|||
Pinocchio |
|||
|
|
Pinocchio er for de fleste barn en kjent og populær historie som opp gjennom årene er blitt spilt på teater og filmatisert i en mesterlig versjon av Disney for flere tiår siden. Boka av Carlo Collodi kom for første gang i 1881. Nå har Klaus Hagerup på bakgrunn av dette laget sin versjon hvor han i hovedtrekk følger Pinocchos dramatiske historie men har fristilt seg i en del sammenhenger. Samarbeidet med Guttorm Guttormsen har resultert i en rekke solosanger for hovedpersonene og korpartier for barnegruppen og ensemblet. Resultatet er noe ujevnt. De fleste ensemblesangene sitter godt og også i enkelte av solopartiene, men noen blir tamme og mangler appell. Det samme gjelder tekstene, enkelte blir så uttværet banale at selv for små barn må dette bli litt kjedelig. Men andre er friske og sitter godt. Oppsetningen er som boken delt opp i småhistorier hvor Pinocchio - Øyunn Bjørge - nensomt og kjærlighetsfullt skapes av treskjæreren - Harald Heide-Steen jr. som fører til at dukken får liv. Men fordi det kun er en bevegelig tredukke uten et menneskets sinn og samvittighet kommer gresshoppen - Sigve Bøe - dukken til unnsetning for å være en læremester og samvittighet. Pinocchio blir utsatt for fristelser og prøvelser av dels grotesk humoristisk og alvorlig art. Og dette formidles godt i spill av både solister og ensemble. Øyunn Bjørge i denne rollen har en energisk og frisk rolletegning hvor Pinocchios stiliserte bevegelsesmønster er fint utformet og fremført, også i dansepartiene. En gjennomføret prestasjon i samspill med de andre aktørene. Harald Heide-Steen jr. viser en varm, oppofrende og rolig utholdende persontolkning. Sigve Bøe som gresshoppen Gregers er både oppfinnsom og spretten i sin kamp for stadig å hjelpe Pinocchio. Forestillingens banditter og luringer er Erling Rev og Sussi Katt - Erland Bakker- og Katrine Blomstrand - hvor spesielt Bakker utformer denne rollefiguren med en plastisitet, spilleglede og personlig uttrykk som er en prestasjon. Forestillingen som helhet har stor energi, driv og spilleglede med en helhjertet ensembleinnsats selv om enkelte partier blir noe tamme og langsommelige. En del av humoren er nok myntet mer på det voksne publikummet enn på barna. Og hvorfor bruke haikjeft og haifisk selv om dette er kjent fra filmverdenen når bare buken på en hval er stor nok til å romme det som foregår i denne scenen? |
||
Grete Nordtømme