Kulturspeilet

Det er festspill som gjennom årene ikke forandrer seg. Programmet er det samme som første gang de fant sted i 1876, og spilleplassen i det akkustisk suverene men klimatisk sterkt svettende teatret som ble bygget ene og alene for å framføre Wagners operaer på den grønne høyden er identisk.

Til og med festspilledelsen er den samme. Den gang Wagner, Richard, I dag Wagner, Eva og Katherine, hans olderbarn.

Billetter må du vente på like lenge som det tok å anskaffe en Trabant i tidligere DDR, nemlig ca. ti år i følge Die Welt.

Så stort og germansk skal det være et festspillene i alle år etter Richard Wagners død har vært i hendende på hans direkte etterkommere. Om det ikke er ektefeller, kan det være sønner og døtre, slik som i dag hvor døtrene til Richard Wagners sønnesønn Wolfgang styrer disse festspillene etter å ha tatt over etter sin far som satt ved roret til langt over 80 år gammel.

Ideen til et eget festspillteater for Richard Wagners operaer oppsto på slutten av 1840-tallet. Den gangen var Richard ung og idealistisk, sto på barrikadene i Dresdenopprøret i 1849 og måtte flykte utenlands til noen års eksil i Sveits.

Han begynte å sysle med tanken om et eget hus for å spille det han så for seg som det 'endelige' dramaet, operauttrykket i sin Gesamtkunst. Han fikk ideen til dramaet Siegfrieds død som senere ble Götterdämmerung (Ragnarok). Da han begynte å arbeide med dette vokste det også fram en overbevisning om at han måtte ha et eget hus til sin disposisjon for å oppføre et drama av slike dimensjoner.

Det viste seg å bli fire hele operaer av denne ideen. Nibelungen-ringen tok mesteparten av hans tid fra ca. 1850, først å skrive, siden å komponere musikken til og orkestrere den. I 1850 la han fram de første løse planene om festspill i et eget festspillteater.

Richard Wagner så på kunsten som en helhet. Dramatisk tekst, musikk og teknikk/arkitektur skulle smelte sammen til en helhet. Stjernedyrking var for ham rent fjas. Det eksisterte bare en stjerne - og det var han selv, geniet Richard Wagner. Han var opptatt av å revolusjonere operakunsten og teatret. Sitt 'Gesamtkunstwerk' så han på som en kollektiv foreteelse. Ingen smørtenor skulle blande seg opp i dette!

Arier ble avskaffet. I hans operaer pågår dramaet fra teppet går opp til verden går under 16 timer etterpå. Musikken flyter i filmatisk fantatiske sekvenser, så dirrende og intenst at det knapt noen gang er blitt gjort noe liknende. Men den har sitt preg på og influert all senere filmmusikk som har kommet til de siste hundre årene.

Med dette synet var han kanskje et helt århundre på forskudd. Selv om vi slåes av de veldige dimensjonene i hovedverket hans og hvilken scenisk kraft det har, er det ikke å nekte for at hvis han hadde levd et hundre år senere ville filmen som medium (eller video/DVD/digital musikk) opplevd noe helt oppsiktsvekkende. Den dag i dag kan filmkomponister takke Richard Wagner for hans ideer og musikk. Ikke én filmkomponist kan si seg så eksklusiv å være upåvirket av ham.

Etterhvert utvikler ideene hos ham seg mot et konkret uttrykk samtidig som han utviklet dramaet rundt nibelungene, gudene, menneskenes helter og de underjordiske fram mot jordens undergang. Det ble den 'gale' kong Ludwig II av Bayern som ble den mesén som trådte til og ga midler til at Wagners ideer kunne virkeliggjøres.

Den lille byen Bayreuth ble utpekt som egnet sted og i 1872 ble grunnsteinen lagt ned. Wagner fullførte også midt på 1870-tallet Götterdämmerung. Over et kvart århundres arbeid var dermed fullført.

Festspillene ble åpnet i 1876 med den første framføringen av Ringen i sin helhet. Edvard Grieg, som faktisk var en iherdig Wagner-tilhenger (!), måtte bare oppleve disse framføringene og fikk tusket til seg status som utsendt presse fra Bergen. Her fikk han ved en forestilling lurt seg inn i orkestergraven i en av kontrabass-kassene (han var liten av vekst) og fra denne kassa opplevde han 'fuglesangen' i andreakten av Siegfried for første gang. En herlig opplevelse for ham!

Festspillene er i dag organisert som en stiftelse. I ledelsen av denne inngår Richard Wagners etterkommere og representanter for forbundsrepublikken og delstaten Bayern. Stiftelsens vedtekter er satt opp etter testamentet til Richard sønn Siegfried og hans kone Winifred Wagner .

Ledelsen av festspillene har i alle år vært i hendene på hans etterfølgere. De første tyve årene av hans enke Cosima, siden av hans sønn Siegfried og etter ham hans enke igjen Winifred.

Så oppsto komplikasjonene. Fruen var overbevist nasjonalsosialist og føreren selv ble regnet som en husvenn i Bayreuth på 30-tallet. Dette førte også til at Bayreuth lå nede til et stykke utpå 1950-tallet. Da stilte Siegfrieds sønner Wieland og Wolfgang seg i spissen for festspillene.

Det var en 'ny' Wagner som oppsto. Sønnesønnen Wieland var helt imot den museale regi og dyrkingen av enkeltpersonen som hans mor sto for. Han innførte stilen med å legge kostymer og dekorasjon med referanser til den aktuelle tid. Etter hans død er det broren Wolfgang som har ledet festspillene.

De siste årene har det vært stor uro rundt ledelsen for festspillene. Wolfgang Wagner holdt på sin rett til å bestemme og det betø også at han ville peke ut sin etterfølger. Mot ham sto i første rekke forbundsrepublikken og delstatens representanter i stiftelsen. De ser på disse festspillene som de viktigste begivenheter i Tyskland hvert år og ville derfor ha garanti for at de ledes av en våken og kompetent person. På et tidspunkt hadde de faktisk stiftelsen med seg i å skifte ut den gamle mann med hans datter Eva Wagner-Pasquier men hun trakk seg etter et par måneder da hun så hvilken floke hun var i ferd med å rote seg opp i.

Men det er en annen datter, faktisk også Wolfgangs favoritt, den yngre Katharina Wagner som sammen med Eva Wagner-Pasquier nå har blitt etterfølgerne. Katharina Wagner har alt gjort selvstendige regioppgaver for scenen som nyregien på Mestersangerne i Nürnberg i fjor. Operaen står også på programmet ved årets festspill i Bayreuth.

Den som egentlig skulle sitte i stolen ifølge den wagnerske rekkefølge er Wolfgangs eldste sønn, Gottfried, som også er den som er mest lik sin olderfar både i utseende og i kunstnerisk legning. Han er en opprører som for lengst har kommet på kant med sin far og delvis resten av familien. Derfor har han bosatt seg i Italia.

Herfra har han kommet med det ene bitre utfallet etter det andre. Først og fremst kritiserer han faren og dels resten av familien fordi de ikke har tatt et skikkelig oppgjør med nazismen og herremannsideologien i Bayreuth-festivitasen. Det er særlig forholdet til jødene han er opptatt av, hans olderfar endte som kjent som overbevist antisemittist. Da festspillene åpnet etter krigen i 1951 ble jødiske dirigenter holdt unna.

Skyggene av nazismen hviler derfor tungt over festspillene. Det skal mer enn Gottfried Wagners utfall for å rydde opp i dette.

Årets festspill starter med Tristan og Isolde i regi av Christoph Marthaler. Iréne Theorin og Robert Dean Smith synger tittelrollene.

Så følger Wagner-operaene slag i slag. Fram til 28. august framføres det en opera hver dag. Forestillingene starter gjerne ved 4-5 tiden om ettermiddagen og er ferdig langt etter mørkets frambrudd. For å holde ut de vel seks timene som en 'normal' Wagner-framføring tar er det lagt inn lange pauser som mange benytter til å lange i seg festmåltid på bayersk maner: store, fete og tykke pølser, brun saus og skummende øl. Det trengs kanskje for geniet hadde få tanker om publikums komfort under framføringen av sine operaer. Sitteplassene er trebenker. Ventilasjon er totalt fraværende midt i den varmeste årstiden i Sør-Tyskland.

Hver ettermidddag stiller trompetene opp og blåser Wagner-fanfarer for å kalle til forestilling. Publikum kan så spankulere på parade opp til den 'grønne høyden' der festspillhuset befinner seg.

Årets oppsetninger er foruten Tristan og Isolde og Mestersangerne i Nürnnberg i regi av Katharina Wagner, Das Rheingold og de øvrige tre operaene i Nibelungen-ringen som spilles i tre fulle omganger. Christian Thielemann dirigerer og Tankred Dorst har regien.

Grorud-gutten Stefan Herheim har skaffet seg et stort navn i Bayreuth ved sin innstudering av Parsifal i fjor. Den står også på programmet i år og framheves som en av hovedattraksjonene ved årets festspill. Man kan kanskje si at han med sin regi har han fulgt tradisjonen som Wieland Wagner innledet for femti år siden ved utradisjonelle oppsetninger fjemt fra enhver tradisjon og rituale. I hans oppsetning skvetter blant annet hakekors og nazisymboler over scenen til stort sjokk for enkelte men til stor fornøyelse for de fleste, kanskje mest de som har hellet til Gottfried Wagners oppfatning om fornyelse og oppgjør med de mørke skyggene i Bayreuths historie.

I 1966 ble stykket satt opp av Wieland Wagner som gjorde et oppsiktsvekkende brudd mot tradisjoner og konvensjoner. Boulez ledet den raskeste Parsifal verden noengang hadde sett. Instruktør og dirigent var enige om at å gjennomføre operaen på et sakte og dvelende vis, slik tradisjonen var, ville drepe den helt. -Det ville bli helt nazistisk, hadde Wieland sagt til Boulez.

Men så kom skandalen for et par år siden. Endrik Wottrich likte alldeles ikke oppsetningen og på ingen måte den unge instruktørens konsept. Ifølge Die Welt gikk han før premieren åpent ut mot regien av den oppsetningen han var del i. Etter en slik framgansmåte har han også opplyst at han ikke vil synge i Bayreuth på mange år.

Hvis du ikke har billetter kan du likeså godt gi opp. Det er alltid utsolgt. For billettene selges etter loddtrekning for over et halvt år siden av alle påmeldte interesserte - og det er ikke rent få. Så vant du ikke i lotteriet får du nøye deg med de direkte radiooverføringene som vanligvis sendes på NRK. Faktisk får man med seg mye av atmosfæren og stemningen i disse overføringene. Lykke til!