 |
|
|
|||
| Helsinki - midt i kulturen | |||
|
Se Kulturspeilets
Forestillinger ved nasjonaloperaen omtalt i Kulturspeilet:
Se Kulturspeilets omtale av - Lulu
|
Det knitrer under løpeskoene av kulde og den skarpe blandingen av is og snø. Noen ender vralter rundt ute på snøflaten. Pusten går. Det er vinter, kaldt - og vi er på løpetur midt i Helsinki sentrum, rundt Töölöö-vannet.
Faktisk startet vi i Mannerheimgaten rett ved Svenska Teatern og tok av ved statuen av generalen der han nå står på sokkel rett overfor Riksdagen men i skyggen av det nye samtidskunstmuseet, Kiasma. Så en langstrekk langs parkstien mot Finlandia-hallen og forbi det nye operahuset som troner ved enden av vannet. I løpet av få minutter har vi passert tre av de mest markante kulturinstitusjonene i hele Norden. Nasjonaloperaen er det fremste og mest iøynefallende, uten tvil et av de flotteste operahus i verden der det troner med sin blanding av funksjonalisme og finsk design omtrent så midt i byen det går an å komme. Men ennå mer midt i byen - rundt operabygget - er det park og vann. Så langt fra trafikkmaskiner - som i Gøteborg, og som det kommer til å bli i Bjørvika - det nesten går an å komme. For man merker ikke trafikken fra krysset rett ved siden av der de små trikkene kommer omtrent annethvert minutt. Operaen er beskyttet av små voller og har front mot det idylliske Töölöö-vannet og parken rundt. Vi koser oss på løpeturen rundt vannet. På den andre siden ligger noen staselige gamle trebygninger som pirrer nysgjerrigheten, de likner kulisser på et Tsjekov-stykke. Den russiske påvirkningen i arkitektur og byggestil er tydelig i Helsinki. Så tilbake igjen, mot jernbanestasjonen, hotellet og en varm dusj. Vi har i løpet av 25-30 minutter passert i høyden to-tre lyskryss og har knapt hatt følelsen av å være i sentrum av en storby i det hele tatt. Kultur-HelsinkiDette er kultur-Helsinki i et nøtteskall. En blir ikke uvirksom hvis en er ute etter opplevelser i denne byen. Her ligger tilbudene så å si på rekke og rad. Så midt i byen det går an å komme. NasjonaloperaenDet er ikke for ingenting at finnene markerer seg så sterkt på kulturens område. Det satses bevisst - og stort. Nasjonaloperaen ble bygget midt under den verste krisa Finland befant seg i i nyere tid, med en arbeidsledighet som på et tidspunkt var Europas største. Gamle Sovjet hadde gått i oppløsing og ringvirkningene av dette gjorde kraftige utslag på finsk økonomi. Men dette er et folk med sisu. Man klager ikke, det sutres heller ikke som det nærmeste nabofolket i vest, her biter man tennene sammen, knytter nevene og får det til. Som en fugl Fønix reiste det seg et bygg så å si vegg i vegg med Finlandia-hallen, Helsinkis konserthus. Det var imponerende proporsjoner over det. Holdt nesten til målDet holdt nesten til mål. For det politiske presset mot byggingen av operahuset i slike krisetider var stort. Hvorfor kunne man ikke nøye seg med å spille opera i det gamle Alexander-teateret, som riktignok var fra 1820-tallet og ikke hadde mer enn 4-500 plasser, men likevel? Svaret var at det sømmet seg ikke for et nasjonalensemble som feiret store triumfer på gjestespill i Metropolitan i New York og Covent Garden i London med finske og nyskrevne operaer å komme hjem til slike kummerlige forhold. Det hjalp heller ikke med den særnorske varianten med bikkjeeiernes klaging på at luftearealene for deres kjæledyr nå ble brukt til opera. Men noe innvirkning fikk protestene likevel. For å kutte kostnadene bestemte politikerne seg for ikke å grave så dypt í grunnen. Det var som å pisse i buksa for å holde på varmen. For dermed forsvant mulighetene for å kjøre kveldens dekorasjoner i sin helhet ned til lagring i kjelleren, opp med prøvedekorasjoner og så raskt tilbake igjen til kveldens forestillling. I stedet måtte man rigge ned kulissene på den gammeldagse og tungvindte måten for hånden, og pelle dekorasjonen fra hverandre bit for bit. Slikt tar tid, betinger mange ansatte og koster penger. Attpåtil måtte operaen leie lokaler ute på byen og ansette eget transportlag med lastebil. En dyr lærdom ble det, og de dramatisk økte kostnadene ble akkumulert og slo ut for alvor for et par sesonger siden med flere måneders spillestans for å "spare" penger som resultat. Visse folk her hjemme bør studere dette nærmere. For vi kommer sikkert opp i samme problemstilling her hjemme. Bikkjeeiere har vi nok av, om kanskje ikke i Bjørvika. Men vi har allerede hatt det særnorskeste av alt norsk, prinsippdiskusjon og stansing av bygingen av operabygget - i en diskusjon om bruk av gråstein! PraktbyggEt praktbygg er den finske nasjonaloperaen. Utearealene og beliggenheten er imponerende - man har til og med fått plass til en bitte liten gresk amfiscene i stein rett ved siden av - og innvendig er det stort, STORT! Finsk design er markant. Her er det ikke trangt om plassen. Man får god anledning til en spasertur inne i pausen, hvis man ikke foretrekker de idyllliske utearealene. Kvaliteten på musiklivetFor det er kvaliteten på finsk musikkliv som har frambrakt dette vidunderet. Ta en titt rundt på repetoarlistene til verdens fremste operahus - og det går i finske diftonger hvor en snur og vender seg. Navn som Matti Salminen og Karita Mattila er i den desiderte toppen som sangere. Så har vi dirigentene, mange av "ungdommene" - som Saraste (Oslo-filharmoniens sjefsdirigent), Sakari Oramo, Mikko Franck og Esa-Pekke Salonen gjør nå internasjonal karriere. Men vi bør også nevne "de gamle": Leif Segerstam, Paavo Berglund, Osmo Vänskä.... Vi stopper ikke her. For toneskaperne etter Sibelius er av de fremste verdensnavn i dag. Fra han som Sibelius tok seg av på sine eldre dager, ga stipend og sørget for skikkelig utdannelse, Einojuhani Rautavaara, til dagens virkelig nyskapende som Salonen, Magnus Lindberg og Kaija Saariaho. Eller Kokkonen og Sallinen i Rautavaaras generasjon, ja da har man finsk musikkliv i et nøtteskall. Og noen av verdens fremste komponister på et brett. Fra før har musikklivet hatt sin hjemmebase i Finlandia-hallen. Nå har det kommet et operahus et drøytt steinkast unna. De fremste dirigentene har tjenestegjort lengre eller kortere tid i operaen. Leif Segerstam er hjemmevandt her. Det er dette som gjør at finsk musikkliv står i en så unik stilling i verden i dag. En nasjon ikke større enn Norge, plassert geografisk ennå fjernere unna - men likevel så sentral i verdens musikkliv. Besøk en hvilken som helst butikk for klassiske CD'er i USA eller Storbritannia og spør etter Rautavaara eller innspillinger med Matti Salminen og du vil oppleve at de er like etterspurte som Grieg og Andsnes. Og det ligger grunner til at Esa-Pekka Salonen er blitthentet til USA og Los Angeles for noen år siden og Sakari Oramo til Birmingham som Simon Rattles etterfølger. Kiasma-museetMen det er ikke bare musikklivet. Finsk design er navngjeten for sin form og struktur, rene flater, enkelhet. For ikke så lenge siden reiste det nye samtidskunstmuseet, Kiasma, seg midt i sentrum. Selve krigshelten, general Mannerheim, druknet i skyggen av det nye samtidskunstbygget der han sto på sin sokkel rett overfor Riksdagen. Protestene kom selvfølgelig, og noen kunne også tolke dette symbolsk: Mannerheim var de 'hvite's general under borgerkrigen. Nå kommer han bokstavelig talt i skyggen av ny kunst, modernistisk og 'rød' som den ofte er. Museet er bygget opp i flere etasjer slik at man både kan ha separate ustillinger og binde en stor utstilling sammen med flere temaer. TeaterEn minimalistisk og original Peer Gynt-oppsetning vakte i sin tid så stor oppmerksomhet at den ble hentet til Oslo og Ibsen-festivalen. Svenska Teatern kan by på forestillinger som er lett tilgjengelige språklig for oss nordmenn. For et par sesonger siden ble Lulu framført, iscenesatt av Hilda Helwig som også har gjort mange oppsetninger i Norge. Helsinki - festivalenI august-september avholder den finske hovedstaden sin egen festival. Det sier seg selv at hovedstaden Helsinki også måtte ha sin festival etter at Savolinna og Kuhmo har hatt fokus som noen av verdens ledende festivaler når det gjelder opera og kammermusikk. Et eget festivaltelt reises. Her finner det sted musikk med blandet innhold, jazz og etnisk er blant det som spilles. Mye av begivenhetene finner sted her. Ballettforestillinger finner sted i det nye operahuset og andre steder. I år finner festivalen sted fra 13. august og omfatter klassisk musikk, jazz, teater og dans og bildekunst foruten åpne arrangementer i byen. I økende grad er det blitt teater - og sterkt alternativt teater - som preger denne festivalen. I år kommer gjestespill såvel fra det gamle Øst-Europa og Balkan som fra Hamburg. Pierre Boulez og Susanna Mälkki besøker festivalen med Ensemble Intercontemporain 13. - 14.8. Esa-Pekka Salonen dirigerer Philharmonia Orchestra i Vårofferet 21.8. Yefim Bronfman er solist i hans klaverkonsert. Leila Josefowicz spiller fiolinkonserten til Sibelius 22.8. John Storgårds dirigerer Helsinki-filharmonikerne i Planetene av Holst 26.8. Osmo Vänskä dirigerer Finland Radio Symfoniorkester i Stravinskij og Kalevi Aho 27.8. Ledende europeiske teaterensembler - gjerne litt 'på tvers' - besøker festivalen. For ikke å snakke om alle ballettensemblene... Noe for enhver smak. En slipper å kjede seg i Helsinki i sensommerukene, og resten av året er byen en virkelig Metropol når det gjelder kulturopplevelser! |
||
| Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no |
|||
