 |
|
|
|||
| Marquis De Sade | |||
 |
Filmen: Vi befinner oss på slutten av 1700-tallet, og filmen begynner med at Marquis De Sade (Klaus Kinski) blir fengslet. Og det er bak murene i dette fengselet, at han får inspirasjon til å skrive om Justine. Kinski har ingen dialoger, han bare rusler omkring i cella si. Sitter ned. Reiser seg opp. Ligger nede. Kamera zoomer inn- og ut på ham. Og det er svært tydelig at han forsøker å klekke frem en kul story. Etter hvert begynner han endelig å rable ned ord på papir, og dermed kommer vi til hovedplottet: Vi møter to søstre som utdannes i et kloster. Den jomfruelige, naive og mørkhårede Justine (Romina Power) som drømmer om å forelske seg i den rette. Og den litt eldre og kyniske blondina Juliette (Maria Rohm). De blir fortalt av nonnene at mora deres nettopp har dødd og at faren har rømt fra landet for å unngå gjeldskrav. Jentene har derfor ikke råd til å bo i klosteret lenger og de blir kastet ut på gata! Juliette ender opp på et bordell og Justine begynner å jobbe som hushjelp for en stusselig tjukkas. De skiller lag fra hverandre, og derfra er filmen delt inn i forskjellige episoder, hvor vi følger Justine på diverse eventyr. Hun møter stort sett masse drittsekker, og ender blant annet opp i et kvinnefengsel, på en bondegård og hos en sexgalning (spilt av en tydelig beruset Jack Palance). Ja, livet er sannelig stusselig- og tøft for den stakkars, uskyldige jenta. Underveis får vi også se hvordan hennes søster har det som hore. De to søstrene lever to vidt forskjellige liv. Den ene er fattig og den andre får kloa i masse penger. Kommer de to noensinne til å møtes igjen? Og kommer Justine noensinne til å forelske seg? På overflaten virker Justine som en ellevill exploitation-film som bryter masse grenser. Men ikke la deg lure av coveret. Justine er en rolig film. Den er ikke langtekkelig. Men man kan ikke akkurat kalle filmen en brusende berg- og dalbane spekket med action, blodig vold og sex. Hvilket er greit for meg. Etter mange år med pang-pang-filmer som er redigert som en hypokonder-musikkvideo på speed, har jeg blitt nummen, og jeg har lært meg å sette pris på roligere filmer fra gamle dager. Det finnes filmer i dag som har musikk i hver eneste scene. Noen ganger er det flere sanger i samme scene, og det virker ofte som ett øyeblikks stillhet er forbudt. Herregud, det høres jo nesten ut som Justine er en kjedelig sippefilm for gamle damer. Men i så fall, bare husk: Filmen er regissert av selveste Jess Franco, skaperen av cheezy verk som Female Vampire og She Killed In Ecstacy. Ikke akkurat familiehygge. Justine er altså en exploitationfilm, og den er krydret med sex. Men den er derimot ikke særlig sexy. Filmen er så tullete og cheezy at det erotiske forsvinner i et hav av tull- og tøys. Men underholdende tull- og tøys, vel og merke. I alle fall dersom du liker Jess Franco. Og hvorfor i huleste skulle du ikke det?!! Romina Power er flott å se på, men en elendig skuespiller. Sexbomba Maria Rohm (fra Venus In Furs) er som vanlig bra, men hun har dessverre en nokså liten rolle. Det samme gjelder resten av de gode skuespillerne her, som Kinski, Palance, Howard Vernon og Rosalba Neri. De er ikke nok med. Men til syvende og sist syntest jeg at Justine er en artig, liten film og jeg liker den svært godt. Utseendet- og stemningen er helt unik, og selv om dette er en exploitation-film, er den langt mer DRAMA enn coveret tilsier. Den ligner ikke på noen av Francos andre filmer, og det er klart- og tydelig det høyeste budsjettet han noensinne har brukt. Uansett: Gjør opp din egen mening om du liker den eller om den er en meningsløs smørje med søppel, men se den (!) DVD’en: Blue Undergrounds utgivelse er i Widescreen og Dolby 2.0-lyden er skarp og fin. Ekstramateriellet består av dokumentaren The Perils And Pleasures Of Justine, bildegalleri og en fransk kinotrailer. Kjøp filmen på Amazon |
||
| Dan Larsen danflarsen@hotmail.com |
|||
