|
|
Filmen:
White Lightning begynner med at en lubben, solbrent og svett (!) sheriff myrder to tenåringer i en sump. Stor tabbe! Den ene tenåringen er nemlig lillebroren til Gator McKlusky (spilt av Burt Reynolds). Gator sitter inne i fengsel for spritsmugling, og han rømmer øyeblikkelig når han får vite at lillebroren hans har blitt myrdet. Politiet klarer derimot raskt å fange ham igjen, men de bestemmer seg for å slippe ham fri hvis han hjelper dem med å fange den onde sheriffen. Gator blir naturligvis med på leken, og drar for å hevne seg. Men den feite sheriffen er en skikkelig tøffing, og han er omringet av skyteglade slemminger. Uff da, det virker nesten som Gator har tatt seg vann over hodet. Jeg bare tuller!! Vi snakker trossalt om Burt Reynolds her. Og det kommer til å snø i helvete før Burt lar seg knekke.
Actiondramaer med tøffe, øldrikkende menn med brysthår som synes gjennom skjorta, tilhører dessverre fortiden. I dag ønsker folk at mannlige skuespillere (som Josh Hartnett, Tom Cruise og Orlando Bloom) skal pryde forsidene på fancy modellblader, i stedet for å banke opp pøbler og plaffe ned narkobaroner. Filmer som White Lightning hadde en unik røffhet som dagens filmer mangler, og den røffheten kan ikke engang erstattes av en million dataeffekter. Jeg blir svært følelsesladet når jeg tenker på actionfilmene fra gode, gamle dager. Spesielt de med Burt Reynolds. Få kan måle seg med hans unike karisma. Han mistet ville ha ham, og menn ville være ham. Burt har spilt i mange filmer, og jeg mener MANGE. Han kommer alltid til å være mest kjent for den underholdende bilfilmen Smokey And The Bandit, men tro meg: Du har ikke sett Burt før du har sett White Lightning! Det er en av mine personlige favoritter. Lov meg at du ser den.
DVD’en:
MGMs utgivelse er med ypperlig kvalitet, men det er null ekstramateriell på disken.
Kjøp filmen på Amazon |