 |
|
|
|||
| Hard barokk | |||
 Elizabeth Holmertz og Terje Tønnesen, alle fotos: Kulturspeilet
|
Overgangen fra sorg og fortvilelse - en slags 'feeling blue' - i en blåstekket Aula til en kulturkirke nede på Grünerløkka senere på kvelden var formidabel, Og heller ikke noe å anbefale. Den sorgen som lar seg avlese i verk av Richard Strauss og Dmitrij Sjostakovitsj over ødeleggelsen av München og Dresden blir ikke helt enkelt å omstille seg til i et lokale som for anledningen skal være en slottssal, med to barer og vin og øl i plastglass. Dessuten et feststemt publikum som entuasiastisk gir lyd fra seg for at 'det skjer noe på Løkka'. Terje Tønnesen uttrykte at han følte seg sliten over å gå fra en slik fortvilelsesstemt musikk til en slags festprydet slottssal. Det er jo det minste en kan si.
Purcells drama Dido & Aeneas sto på spilleplanen, framført med kostymer, lys og tilnærmet slottsomgivelser. I tillegg var rammen rundt arrangementet fornyet en god del. I selve framføringen ble det gitt utløp for rappere - vers på rim, det som man for tre tusen år siden kalte 'rapsoder'. Men lite påtrengende, faktisk lot vi oss ikke ubehagelig merke av stilbruddet, og dermed kan vi si at det falt godt inn i forestillingen og var vellykket. Men rytmisk underliggende og samplet musikk møtte oss som lydkulisser da vi ankom. Dette skapte en stemning som var den rette for omgivelsene. Terje Tønnesen har gjennom Det Norske Kammerorkester i noen år ikke vært redd for å ta for seg eldre tiders verk og omplassere dem til vår tids musikkuttrykk. Også visuelt. Her fikk vi nok et vellykket arrangement. Purcells barokkopera er den rette for former som dette. Upretensiøs, fri i forhold til den opprinnelige fortellingen til Vergil, svært sangbare partier hvor Didos sørgesang er den absolutte toppen, og ikke altfor krevende når det gjelder krav til realisme og dekor. Derfor lar den seg lett omplassere til former som i går, i en nedlagt kirke som nå fungerer som møteplass for forskjellige kulturytringer. Sangerne brukte mikrofon, noe som gjør at det blir vanskelig å plassere dem rent sangmessig. Men i uttrykket som skuespillere var de gode, og vi likte så absolutt godt de innlagte 'rapsodene'. Vers på rim blir aldri for gamle! Teodor Janson var ubesværet i sin 'rapsode' fra den gamle prekestolen. En forestilling som smittet med sitt humør og sine omgivelser. Det skjer noe på løkka! |
||
| Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no |
|||
