|
 |
 |
 |
|
|||
Spöksonaten |
|||
|
|
Oppsetningen som nå gjestet Oslo med tre forestillinger på Nationaltheatrets bakscene er i regi av Ingemar Bergmann. Dette er en forestilling som har vært spilt på Lilla scenen på Dramaten og Ingemar Bergmann ble tildelt den nordiske nasjonalteaterprisen for denne oppsetningen nå i vinter samtidig med at Nationaltheatrets egen produksjon av Genanse og verdighet fikk en ekstrapris. Totalteatret fra Tromsø mottok en pris i forbindelse med gjestespillet. Spöksonaten spilles ofte, både i Sverige og på andre europeiske scener. I flere av Strindbergs dramatiske verk har han som tema det kjempende samlivet mellom mann og kvinne og tvilen om barns farskap. Dette er temaer som også berøres i Spöksonaten i tillegg til flere. Spesielt med tanke påt når stykket er skrevet er det tydelig et eksperimentelt dramatisk verk. Drivet og den dramatiske oppbyggingen flettes sammen med de forskjellige personenes traumatiske og kompliserte livshistorier, som til dels er vevet inn i hverandre. Jan Malmsjö spiller den gamle gubben plassert i rullestol med mørke briller, til å begynne med tilbaketrukket observerende. Han er et intrigant maktmenneske som knytter folk til seg via hvilke tabber de har gjort som de ikke vil ha avslørt samt i tillegg misbruke folk som står i gjeld til ham. Han knytter til seg den unge studenten som i forbindelse med en ulykke har utført et bemerkelsesvberdig redningsarbeid. Denne rollen spilles av Jonas Malmsjö. Forestillingen har i hovedtrekk en sterk stilisert spillestil med roller som blir en blanding av karrikaturer og bærere av en type sjebne som vi blir introdusert for og etterhvert får informasjon og motinformasjon. Denne spillestilen er krevende. I den første delen av oppsetningen fungerer dette uttrykket godt. Det har en dramatisk nerve som engasjerer. Men når avsløringene begynner blir mye av dramatikken og den bærende nerven borte og det blir lett insisterende og noe tablåmerssig. De ulike rollene blir også fylt noe ujevnt, noe som medvirker til manglende enhet i uttrykket. Oppsetningen er meget enkel i scenografien, noe som passer til dette uttrykket hvor alt står på skuespillerne. Forestillingen skal videre til København og New York. |
||
Grete Nordtømme