Teater - og hva mer?
Nationaltheatret har i hundre år vært det sentrale midtpunkt for
landets teaterliv og en av bæresøylene for landets kulturliv.
Men det er langt mer enn en scene. Det var hit man tok med gjester
og statsoverhoder til festforestillinger. Teateret var det naturlige
steder for store seremonier og offisielle tilstelninger.
Det var den mest representative og utsmykkete bygningen i landet
da det sto ferdig i 1899.
Teateret er uttrykket for en nasjons kulturelle og språklige identitet.
På midten av 1800-tallet oppsto tanken om et nasjonalt og ledende
hus for teaterkunsten i Norge. Dette var i tråd med kravet om
selvstendighet: Norge som en selvstendig nasjon ute av unionen
med Sverige.
Nasjonen var begynt å våkne. Fra 1850 ble det for alvor økonomiske
oppgangstider i landet. Trelasthandel og skipsfart var fundamentet.
Fra 1870 kom industrireisningen for fullt. Ved århundresiftet
hadde landet mer enn 2 millioner innbyggere.
Innen kunsten og litteraturen oppsto en nasjonal retning. Henrik Wergeland hadde gitt tanken om nasjonal selvstendighet innhold. 17. mai
ble feiret fra 1830. De norske 'düsseldorferne', norske kunstnere
i Tyskland, begynte å male bilder med motiver fra norsk natur.
Ole Bull reiste verden rundt med sitt virtuose fiolinspill og Sæterjentens søndag.
På 1870-tallet opplevde norske kunst en sterk blomstringstid.
Mange norske kunstnere ble kjent i Europa - samtidig som begeistringen
for det 'nordiske' toppet seg i Frankrike og Tyskland rundt århundreskiftet.
Noen ble verdensnavn: Bjørnson ble spilt på scenene i Paris og Ibsen i Tyskland og etterhvert i hele verden. Edvard Grieg var et lysende komponistnavn og utøvende pianist som gjorde norsk
musikk og toner kjent Europa rundt. Edvard Munch med sine ekspressive 'sjels'-bilder ble et verdensnavn.
Teater i Norge på 1800-tallet
Christiania Theater var hovedstadens teater fra 1850 fram til
åpningen av Nationaltheatret i 1899. Der var scenespråket dansk
i mange år og til å begynne med var også de fleste ledende skuespillerne
danske. Det Norske Theatret i Bergen begynte fast virksomhet i
1850. Der dyrket man det kultiverte bergenske bymål som scenespråk.
På 1870-tallet hadde Oslo, eller Ch(K)ristiana som det kom til
å hete fram til 1919, over 100 000 innbyggere. Det var en storby
i ethvert henseende. Man kunne ikke lenger nøye seg med et 'dansk'
teater som lå der som et ubehagelig minne om de fire hundre årene.
Teateret er et samlingspunkt for mange kunstarter, her samles
man om felles opplevelser og hører sitt eget språk.
Behovet for et eget teater i hovedstaden som kunne styrke den
nasjonale selvfølelsen var viktig for å skape såvel en nasjonal
scenekunst som å gi landet et representativ møtested.
En nasjonal kampsak
Reisingen av Nationaltheatret ble en nasjonal kampsak. Det ble
satt ned komiteer og foretatt innsamlinger av midler. Ildsjelen
ble etterhvert Bjørn Bjørnson, dikterens sønn. Han ble også teaterets første sjef og den dominerende
personligheten på Nationaltheatret de første tiårene.
Da Nationaltheatret hadde sin åpningsforestilling i september 1899 var det som et
privat teater. Uten at det hadde vært noen diskusjon eller vedtak
hadde teateret tatt på seg forpliktelsene som et nasjonalt teater.
Det lå naturlig i navnet og var den bærende drivkraften i arbeidet
med å reise teaterbygget.
Staten hadde gitt gratis tomt i aksen mellom Stortinget og Slottet.
Naboskapet til Universitetet var sårt: de akademiske sirkler syntes
ikke noe om at 'teater' skulle forurense naboskapet til åndens
og vitenskapens tempel.
På ett punkt ble det ikke spart på pengene: til inventar og utseende.
Det skulle slåes stort på det når landet endelig skulle få en
storstue!
Bulls arkitektur
Arkitekt Henrik Bull tegnet et monumentalt teaterbygg. Nationaltheatret som bygning framstår med et kontinenalt preg, typisk for den
andre del av 1800-tallet. Mange steder i Tyskland kan man finne
teaterbygg i samme stil. Bull hadde opprinnelig studert i Berlin.
Arkitekt Bull gikk til gjerningen med et helhetlig konsept for øyet. Alt skulle
være originalt og i samme stil, også møbler og inventar som ble
holdt i en blanding av Biedermeier og nyrokokko. Ennå er noen
av de gamle sofabenkene i første rad slike originalmøbler.
Selve teatersalongen i dyp rødt og gull kan ved siden av salene
på Slottet og Akershus Festning regnes som et av landets aller
flotteste rom. Publikumsfoajeen står i så måte heller ikke tilbake.
Et lyst og høyt rom med et takmaleri utført av Christian Skredsvig.
Selv om publikumsfoajeen er blitt pusset opp, er den opprinnelige
stilen ennå i behold.
Kongelosjen og skuespillerfoajeen er også smakfullt innredet.
Kunstskattene i teateret er et kapitel for seg. I publikumsområdene
finner vi malerier og skulpturer av noen av landets fremste billedkunstnere,
som Christian, Oda og Per Krohg og Kai Fjell. Bygningen er overalt smykket med fantasifulle figurer.
Et bygg på flåter
Siden byggingen utelukkende måtte finansieres av private midler,
gikk det ni år fra første spadetak i 1891 ble tatt til åpningsforestillingen
kunne finne sted. I lange tider lå arbeidet nede på grunn av mangel
på midler, og bygget ble stående utsatt for vær og vind. Det sier
seg selv at slik 'rykk og napp'-bygging ikke var den heldigste.
Disse kostnadsbesparelsene kom til å påføre bygget unødig stor
belastning, og mye av bakgrunnen for 1970- og 1980-årenes byggesaker
og -'støy' - eksempelvis 'gullbue'-striden - finner sin årsak
i den omstendelige byggeprosessen i 1890-årene. Det viktigste
var å få reist et teaterbygg - et nasjonalt teater som kunne være
det naturlig midtpunktet i en ung nasjons kultur- og samfunnsliv.
Det gikk på bekostning av fundament og murarbeid.
Bygget ble bygget på flåter over Bisletbekken som omtrent under
teateret møter gammel sjøbunn i form av myr og leire. Store sprekker
utviklet seg med årene overalt i bygget. Først 74 år etter ble
bygget satt på fast grunn ved arbeidene med T-bane- og togtunnel
gjennom Oslo sentrum. Da ble huset underpinnet ved at pillarer
ble kjørt ned til fjellet, opptil 70 meter i myrgjørma under Studenterlunden.
Om utseendet og arkitekturen hadde førsteprioritet, var det én
vesentlig del som ikke ble fullført: baksiden. Det viktigste var
forsiden og teatersalongen, det som publikum så. Da kunne byggets
bakside stå som det har stått til våre dager: med et stilbrudd
i form av ufullført tak over malersalen og med en stygg pipe stikkende
opp i midten.
Holbergs, Ibsens og Bjørnsons teater
Man slo stort på det: norsk-danske Ludvig Holberg (1684 - 1754) ble flankert av Bjørnson (1832 - 1910) og Ibsen (1828 - 1906) på teaterets framside. Slik så man det nye teateret:
som et arnested for den nye og gamle kunsten, for tradisjon og
fornyelse.
Disse tre dramatikerne har mer enn noen andre preget teaterets
spillelister. Selv om Bjørnson nok har falt noe fra, går det knapt en sesong uten at Ibsen og Holberg står på repertoaret. Teateret hedrer nå den store dramatikeren
med egen Ibsen-festival, noe som kom i stand ved Stein Winges tid som teaterjef.
Fra første stund trakk teateret til seg alle ledende navn i norsk
scenekunst. Noen av skuespillerne fra Christiana Theater ble med over men etterhvert utviklet det seg en generasjon scenekunstnere
som kom til på stå i spissen for det vi kan kalle 'gullalderen'
i norsk teater: Johanne Dybwad (1867-1950), Ragna Wettergreen (1864 - 1958), Hauk Aabel (1869 - 1961), Halfdan Christensen (1873-1950) og Harald Stormoen (1872 - 1937), med 'keiseren' selv, teatersjef og instruktør
Bjørn Bjørnson (1859 - 1942) som det selvfølgelige midtpunkt. På musikksiden
residerte Johan Halvorsen som kapellmester og huskomponist.
Århundrets fremste sopran - Kirsten Flagstad - startet sin karriere som operasangerinne på Nationaltheatret som 18-åring i 1913 og man ble for alvor klar over hva som kunne
bo av stemmekraft hos denne dramatiske sopranen ved Nationaltheatrets
oppsetning av Wagners Lohengrin i 1929 der hun sang Elsa.
Oslo-filharmonien ble født på Nationaltheatret som dets opprinnelige husorkester. Først i 1919 ble det skilt
ut som eget orkester under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, senere Oslo-filharmonien.
Fra første stund var teateret landets naturlige hovedscene. Slik
det har vært fram til våre dager. Ingen har noen gang stille spørsmål
ved dette.
Offentlig støtte den gang og nå
For dagens generasjon virker det nesten forunderlig at stat og
kommune var så beskjedne eller totalt fraværende i sin støtte.
Nå er man vant med at det offentlige påtar seg alle forpliktelser
for kulturlivet og teatrene. Det var først med en personlighet
som Jens Christian Hauge som på 1960 formulerte tanken om at det offentlige skulle ha
ansvaret for teatrene - og siden gjennomførte innløsingen av de
private aksjene i egenskap av Nationaltheatrets styreformann på 70-tallet - at det offentlige tok på seg det
fulle ansvaret for drift og eierskap.
Slik var det ikke da nasjonens ledende menn og kvinner med kong Oscar i kongelosjen og Bjørnson og Ibsen på plass i salen benket seg for et høyst blandet åpningsprogram
1.september 1899. Riktignok ga kongen et 'personlig' bidrag til
teaterkunsten på ti tusen kroner i året og byens myndigheter bladde
også opp symbolske summer til husets orkester. Det var først i
1927 at den første faste støtten fra staten, riktignok i beskjedne
former, kom inn på teaterets budsjetter. I økende grad etter krigen
overtok stat og kommune ansvaret for finansieringen av driften.
I dag betaler Staten 80 % av teaterets driftsutgifter. Resten
av inntektene kommer fra billettsalg og sponsormidler.
Artikkelen fortsetter: del 2
|
