Kulturspeilet

Martin Fröst er en energibunt. Gi ham et podium og noen å spille sammen med og han kan trollbinde en hel kveld. Som vi opplevde det da han besøkte Oslo Konserthus med Leif Ove Andsnes og Risør-festivalen rett før jul og som i går. Det er hans spill på klarinetten som er magisk. På denne nyttårskonserten med Oslo-filharmonien viste han nok en side av seg selv, som skuespiller og formidler. Han hadde selv stått for utformingen av programmet og det ble gjennomført i høyt tempo.

Det befriende med Oslo-filharmoniens nyttårskonserter er at de er herlig utradisjonelle og befridd for proms-musikk som vi har hørt tusen ganger før. De legges gjerne i en ramme hvor det viktigste er å engasjere publikum - og musikerne - og få oss til å trives med musikken.

Så også i går. Det var ikke spent noen høye buer eller forventninger til denne konserten annet enn at en av verdens beste klarinettister sto på scenen. Og da fikk vi spill og en utfoldelse som umiddelbart satte oss i godt humør. Vekten var lagt på dans og klarinetten til Martin Fröst. Klezmer-musikk og et utvalg av Brahms ungarske danser arrangert for klarinett sto sentralt, men også mer jazzpregete klarinettverk som konsertene til Aaron Copland og Artie Shaw. Av den siste svingte det sterkt i konserthuset.

Det var to verk av dagens musikk på programmet: Anders Hillborgs klarinettkonsert Peacock Tales og Fredrik Högbergs Dancing with silent purpose. Hillborgs verk var avgjort høydepunktet på denne konserten. Det er et verk hvor solisten fikk vist flere sider av seg enn sitt eminente klarinettspill. Iført en fuglemaske var det lagt inn enkel koreografi og pantomime for utøveren. Dancing with silent purpose var ledsaget av filmsekvenser.

Ta da med at på denne konserten fikk vi oppleve lyssetting som skapte liv på scenen. Dette var noe annet enn det vanligvis kjedelige flom-lyset og det viser hvilke store muligheter som foreligger selv med enkle midler.

En utradisjonell nyttårskonsert som satte oss i godt humør!