|
Oslo-filharmoniens Aula-konserter er blitt en slik kunstnerisk
suksess at disse konsertene må fortsette.
Det er flere grunner til at gamle hederskronte
Universitetets Aula er et fremragende konsertlokale.
Først og fremst er det nærheten og intimiteten. Man kommer tett inn på
musikken og musikerne. Dernest er det akustikken. Aulaen eier en enestående klang. Det er ingen
akustiske dødpunkter noe sted i lokalet - som i Oslo Konserthus. Musikken kastes fram og tilbake mellom
marmorveggene uten at det oppstår grøtete etterklang. Av form likner også Aulaen
Musikverein i Wien.
Dessuten betyr det ikke så lite at man går på konsert i et intimt
musikklokale med et av
verdens fremste symfoniorkestre og en dirigent som tilhører sjiktet av de ti fremste
i verden i dag - og opplever dem i selskap med Munch's originale fondmalerier på
veggene rundt deg. Er det Edvard Munch som inspirerer?
Som i går. Opplevelsen blir desto mer tydelig når framførelser spruter av energi - alt
det som kunne sies om den fremragende tolkningen av Beethovens syvende for to dager
siden, må bare forsterkes etter denne konserten. Her blir alt så tydelig og mye bedre.
Det var den andre konserten
denne
sesongen vi overvar med orkesteret - også den gangen
med
Beethoven-symfonier.
De to symfonien som ble framført denne gangen, nr. 7
og 8, ble
også spilt i Konserthuset denne og forrige uke. Spørsmålet
var om også den åttende ville nyte godt av de forbedringene Aulaen som
konsertlokale kunne gi den. Fra en heller noe blass og midt-på-treet tolkning for ni
dager siden
fikk orkester og dirigent de omgivelser de trengte for også å gi denne symfonien
det rette uttrykk.
Hvorfor kan man ikke ta opp disse konsertene for framtidige CD-utgivelser?
Det måtte være et glimrende tiltak med utgangspunkt i akustikken, intimeten og den
fenomenale stemningen som oppstår når kontakten mellom podium og publikum blir helt
elektrisk.
|