 |
 |
 |
 |
|
|||
Beethoven med ekstra trøkk |
|||
|
Kulturspeilets omtaler av konsertene med |
Oslo-filharmoniens Aula-konserter er blitt en slik kunstnerisk suksess at disse konsertene må fortsette. Det er flere grunner til at gamle hederskronte Universitetets Aula er et fremragende konsertlokale. Først og fremst er det nærheten og intimiteten. Man kommer tett inn på musikken og musikerne. Dernest er det akustikken. Aulaen eier en enestående klang. Det er ingen akustiske dødpunkter noe sted i lokalet - som i Oslo Konserthus. Musikken kastes fram og tilbake mellom marmorveggene uten at det oppstår grøtete etterklang. Av form likner også Aulaen Musikverein i Wien. Dessuten betyr det ikke så lite at man går på konsert i et intimt musikklokale med et av verdens fremste symfoniorkestre og en dirigent som tilhører sjiktet av de ti fremste i verden i dag - og opplever dem i selskap med Munch's originale fondmalerier på veggene rundt deg. Er det Edvard Munch som inspirerer? Som i går. Opplevelsen blir desto mer tydelig når framførelser spruter av energi - alt det som kunne sies om den fremragende tolkningen av Beethovens syvende for to dager siden, må bare forsterkes etter denne konserten. Her blir alt så tydelig og mye bedre. Det var den andre konserten denne sesongen vi overvar med orkesteret - også den gangen med Beethoven-symfonier. De to symfonien som ble framført denne gangen, nr. 7 og 8, ble også spilt i Konserthuset denne og forrige uke. Spørsmålet var om også den åttende ville nyte godt av de forbedringene Aulaen som konsertlokale kunne gi den. Fra en heller noe blass og midt-på-treet tolkning for ni dager siden fikk orkester og dirigent de omgivelser de trengte for også å gi denne symfonien det rette uttrykk. Hvorfor kan man ikke ta opp disse konsertene for framtidige CD-utgivelser? Det måtte være et glimrende tiltak med utgangspunkt i akustikken, intimeten og den fenomenale stemningen som oppstår når kontakten mellom podium og publikum blir helt elektrisk. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
