| Kveldens konsert hadde to ytterpunkter. Det ene fikk vi i den nesten lyriske fjerde klaverkonserten, det andre ble til de grader demonstrert i framføringen av Eroica-symfonien.
Her buldret og braket det, trompetene gjallet og paukene slo, og innimellom forsynte Beethoven oss med musikk som kunne tolkes som riktig programmatisk; som sørgemusikk over alle slagmarkens falne. For Eroica-symfonien er uansett hvordan man snur og vender på det et revolusjonært verk, både tidsmessig og i musikkhistorien.
For aldri før hadde en komponist skrevet musikk av slike symfoniske dimensjoner. Bare førstesatsen er en Haydn-symfoni alene. Men kanskje viktigere er det at Beethoven skrev symfonien i frihets-rus, tilegnet heltene som ikke viste seg å være helter da de lot seg utrope som keisere. Og dermed en følgesladd som har fulgt musikkhistorien opp til vår tid; det var slik Napoleon ble radert ut fra tilegnelsen på første noteark.
Dette er musikk som en revolusjonsglad Sjostakovitisj aldri kom opp mot. Sterk virker den to hundre år etter og upåvirket er vi slettes ikke av det budskapet som komponisten la i musikken.
Manfred Honeck lot messing og pauker fritt gjalle ut, men presisjonen var på plass, som i annensatsen. All honnør til særlig bassistene som hadde den nesten umenneskelige oppgaven med å servere trioler som oppsatser, ikke da til å undres over den spilleren som reiser seg fra sin krakk ved første ledige takter. Vel undt!
Det motsatte viste Håvard Gimse i den fjerde klaverkonserten. Nesten lyrisk og romantisk fulgte klaverstemmen og orkesteret hverandre så å si organisk. Ingen briljering og spill for galleriet i denne konserten, i hvert fall ikke fra solisten side. Men ydmykt og ytterst sympatisk. Flott!
Orkesteret drar til Bonn og Beethoven-festival nå i helgen. Programmet blir litt forskjellig fra kveldens konsert. Men Tyskland har noe å glede seg til!
|
