Kulturspeilet

På sett og vis ble det en teutonsk aften med denne konserten - i positiv betydning. Beethoven i all sin velde kan ikke unnlate å gjøre inntrykk. Særlig ikke med et slikt orkester som har en presisjon i anslagene som gjør at det virkelig smeller. Det blir kort sagt stort og flott.

Når kveldens utøver og orkester valgte å gjøre Mendelssohns vanligvis søt-vakre fiolinkonsert om til noe nærmest Beethoven, fikk vi dermed en helaften i teutonsk ånd og stemning. Det var vi glade for.

Konserten sto i lys av den pågående Menuhin-konkurransen i Oslo. Det var prakk fullt, stor stemning og mange av tilhørerne i salen var åpenbart selv konkurranse-utøvere. Kveldens solist, Renaud Capuçon, gir mesterklasser i løpet av disse dagene og som ledd i konkurransen. Han tilhører det fremste av hva Europa kan by på av utøvere i dag. Han sto først og fremst for et imponerende kraftig spill i sin versjon av Mendelssohns udødelige fiolinkonsert. Dermed satte han den stemningen av teutonske kraftslag som Beethoven allerede hadde innledet med i sin tredje Leonore- (Fidelio-)ouverture.

Mendelssohns fiolinkonsert tilhører det fremste som er skrevet i denne kategorien. Det er lykkelig musikk som fenger.

Maxim Vengerov skulle egentlig dirigere denne konserten. Men han måtte melde avbud både til denne konserten og som juryformann i Menuhin-konkurransen. I stedet steppet vår gamle kjenning Michail Jurowski inn på denne konserten.

Men tross det kraftige og imponerende spillet fra kveldens solist ble det likevel orkesteret som spilte hovedrollen i går. Flott, staut og presist i riktig teutonsk ånd smalt det høyt og kraftig i Konserthuset. Den triumferende sistesatsen i Beethovens femte symfoni bare understreket dette. Stor stemning.