 |
 |
 |
 |
|
|||
Holdt ikke mål |
|||
|
Se
|
Man kan godt strides om hvordan denne skandalen oppsto. For det er en skandale. Man gir ikke en styrtrik Mahler-elskende New York'er et helt symfoniorkester til rådighet, med et publikum med store forventninger til hva det har i vente. Hans renomé til tross, som leier av store symfoniorkestre hvor han leker seg som amatørdirigent, det er grenser for hva man gir ham til disposisjon. Spesielt ikke når Oslo-filharmonien skal markere at det nå er 90 år siden Mahler døde. Det var første gangen vi hørte buing i Oslo Konserthus, skikkelig buing - og ikke av glede. Vi vil si: det var helt fortjent, fra vedkommende ungdom som satt to plasser bortenfor Oslo-filharmoniens direktør Trond Okkelmo.. Den godeste Gustav ville ha veltet seg rundt i sin 90-årige grav og fluksens strøket tittelen på sin symfoni: gjenoppståelse. Skulle han likevel valgt å ta tittelen til følge hadde han skrevet på partiturets førsteside: Må ikke å dirigeres av businessmenn fra New York. For dette fortjente hverken komponisten eller vi som publikummere, aller minst musikere, kor og solister. Kaplan var i Berlin senest i fjor og dirigerte, og i Stockholm i 1997. Man kunne ha lest aviser eller forhørt seg der hva som skjedde. Det som rettet opp noe av konserten var tross alt musikkens iboende kraft, solistene, koret og - selvsagt musikerne i Oslo-filharmonien. Og, for også å ha nevnt det, den mektige sistesatsen unnlot ikke å gjøre stort inntrykk. Men vi tror neppe det kan tilskrives kveldens dirigent. Vi holdt på å hoppe i stolen midt i tredjesatsen da dirigenten foretok en helt ulogisk tempoendring og gjorde det tross alt friske forsøket fra musikerne til å heve Mahler, helt forgjeves. Vi skjønte at noe var galt allerede i førstesatsen. Tempoforandringer helt uten liv og mening som hentet ut av lufta og en mangel på dramatikk og indre følelse preget satsen. Og bedre ble det ikke. Den andre symfonien (1888-1895) er Mahlers mest oppførte symfoni. Den har først og fremst en sterk dramatisk legning. Her spiller Mahler ut sin metafysiske anskuelse for alt det er verdt, delvis med tekst han selv forfattet. Men da kreves også en dirigent på podiet som vet hvorfor han er der. Det finnes mange av oss som kan noter og fekte med en pinne. Det gjør oss ikke til dirigenter av den grunn. La oss ikke glemme solistene. Særlig Birgit Remmert gjorde en strålende figur, også vokalt. Vi har hørt dette orkesteret i Mahlers andre symfoni bare for et par år siden. Vi vet hva de kan og hva de får til. Med denne symfonien dro de Europa rundt og satte Musikverein i Wien på ende i 1997. Hverken vi eller Mahler fortjente dette. Men vi kan høre mer Mahler allerede på lørdag, denne gang med ungdommen, og i neste uke med Honeck og Manfred Goerne. Vi tør nesten garantere at det blir anerledes. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
