 | 
| 
| 
|
Beethoven: Symfoni nr. 4 og 5
| |
 Beethoven med trøkk | |
av Kjell Moe | |
 Tilbake på gamle tomter: Oslo-filharmonien i Aulaen Se også: Omtalen fra Konserthuset 22.10.98 |
Det var trøkk over Oslo-filharmoniens Beethoven i Universitetets Aula.
Vi tar tilbake alt det vi hadde å innvende
mot Oslo-filharmoniens versjon av Beethovens fjerde -
slik vi opplevde den i Konserthuset sist torsdag. For når det
samme orkesteret spilte denne symfonien i Aulaen to dager seinere låt det
alldeles storartet.
Utvilsomt er grunnen at de akkustiske forholdene i det gamle konsertlokalet til Oslos symfoniorkester er noe helt annet enn i det nybygde konserthuset. Marmorveggene med Munchs store fondsmalerier gir en resonnans som er formidabel. Men det krever en myk dybde: at stolradene er fylt opp med folk. Det var også en grunn til: orkesteret var kraftig redusert i forhold til Konserthuset. Mangelen på plass var god nok grunn til å redusere strykerseksjonen med nesten en tredjedel. Det mest iørefallende var at nå klang det presist og riktig, snertent og spenstig. Selv fra midt i salen fikk vi når sjebnesymfoniens tutti gjallet som mest alvorlige problemer med støynivået. Det var nesten for godt til å være sant, så mye lyd og så mye vellyd! Mariss Jansons stortrivdes, og med slipset på snei mottok han en hjertevarm applaus som tydelig gledet. Gjensynet/-høret med Oslo Filharmoniske Orkester i Aulaen gir gode minner. Det var her vi opplevde Øyvind Fjeldstad og Herbert Blomstedt svingende takstokken og Jon Medbøes inspirerende innledninger på skolekonsertene. Og det var i dette konsertlokalet at den første alvorlige spiren til et livslangt kjærlighetsforhold til musikk ble fundamentert. Det er 20 år siden Oslo-filharmonien sist spilte i Aulaen - og det må ikke gå like lenge til neste gang. Dette ga mersmak! |
Kjell Moe |
|