| Den Gamle Logen var stedet for lørdagskonserten. Her fikk vi anledning til å møte Andrè Previn på atskillig nærere hold enn i Konserthuset denne uka. Tradisjonen med slike lørdagskonserter slik vi kjenner fra Universitets Aula må bare fortsette. De gjør oss i stand til å oppleve musikken på en annen og nærere måte.
Her opplevde vi på nært hold det som vi hørte og ante forrige kvelden i Konserthuset; det er i ferd med å vokse fram et samband mellom dirigent og orkester som kan love godt for framtida. Dette så vi på hans mimikk og øyekontakt med orkesteret, hans ansiktuttrykk og levende opptatthet av musikken. Her fikk vi også oppleve hans varme og intuitive evne til å skape kontakt. Musikere og sjefsdirigent er i ferd med å finne hverandre. Hva som skje av kammermusikk i kommende sesonger blir spennende.
Dette kom klarere fram i Mozart-konserten enn det gjorde sist onsdag i Konserthuset. Her forente han rollen som dirigent og solist. Konserten var også nær den rette for en slik dobbeltoppgave, og det er ikke usannsynlig at komponisten skrev (eller arrangerte?) den for seg selv for nettopp denne dobbeltoppgaven.
Også ouverturen til Figaros bryllup låt striktere og mer presist enn for tre dager siden. Rytmen satt slik den skulle.
Den Gamle Logen er et svært egnet lokale for kammermusikk. Salen har samme form som Musikverein i Wien, og det er den lille himlingen bak scenen som gjør at musikken høres klarere og varmere. Med et orkester på 40-50 blir det noe mer problematisk. Scenen må bygges ut og framover slik at de eneste musikerne som får direkte nytte av denne akustikken er messingblåsere og pauker. Dette kan skape problemer for balansen.
Lykkeligvis var det Mozart i dag. Pauker og horn har en begrenset plass i hans partiturer.
Og nærkontakten tar vi gjerne med oss.
|
