 |
 |
 |
 |
|
|||
På det jevne |
|||
|
|
Konserten med den unge svenske stjernedirigenten Jukka-Pekka Saraste ble på det jevne. Ingen svake punkter, men heller ingen definitive høyepunkt. Jukka-Pekka Saraste står sammen med flere kjente navn i spissen for det en trygt kan kalle det finske dirigenteventyret i verdenssammenheng. Han har inntil nylig ledet Toronto Symphony Orchestra men er for tiden mest beskjeftiget med Finland Radio Symfoniorkester som han også tar med seg på store turneer utenlands. Han er en frisk og sympatisk dirigent og vi skulle gjerne høre ham i mer krevende musikk enn det vi fikk høre i går. For Schuberts niende symfoni er riktignok et stort anlagt verk og dyktig gjort på mange vis. Men det er ikke å komme forbi at Schubert er Lieder-komponisten framfor andre og at symfonisk stoff lett får farge av hans elskelige melodier. Men bekjentskapet med denne musikken var hyggelig. Bra framført og ledet med fast hånd. Trompetkonserten Aerial av den østerriske komponisten Heinz Karl Gruber hadde sitt mest sympatiske trekk i solisten Håkan Hardenberger som avsluttet konserten med å bevege seg bakover i orkesterrekkene. Sin ukompliserte tilgjengelighet og åpenbare kvaliteter til tross bar verket litt for mye preg av klisjeer og riff vi kjenner fra annen type musikk. For å si det enkelt, Håkan Hardenberger overbeviste mer enn den musikken han var satt til å framføre. Han måtte også kvittere med et ekstranummer som han foredro på bukkehorn. Populært! I Johann Strauss-ouverturen til Flaggermusen fikk orkesteret vist at det har presisjon og kjapphet med avslutningstakter det virkelig svingte av. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
