|
 |
 |
 |
|
|||
Richard Strauss og Håkon Austbø |
|||
|
Se Kulturspeilets omtale av Oslo-filharmoniens innspilling av Se Kulturspeilets omtaler av innspilliinger med Håkon Austbø:
|
Denne kvelden var i sin helhet viet Richard Strauss. Vi fikk høre to av hans tonedikt og klaverkonserten, Burleske. Det var Håkon Austbø som bar dette ungdomsverket av Richard Strauss fram. Komponert da han var 21 år tilhører det neppe de aller største av verkene hans fra slutten av 1800-tallet. For å være ærlig kan det virke rett og slett kjedelig. Men ikke i går. Her hadde vi en pianist som visste å gi liv til verk som dette og et orkester med en dirigent som entusiastisk fulgte opp. Håkon Austbø er en fremragende utøver. Han har en egen evne til å få musikk til å sprudle og leve. Vi har sett det i serien med Messiaen-innspillinger, og opplevd det på konserter her hjemme. Her fikk han Burleske til å framstå som et modent og fulltonende verk. La gå da at den store Strauss-schwungen ikke var så tydelig i dette tidlige verket, men han ga oss likevel en stor opplevelse slik han framførte det. Rafael Frühbeck de Burgos dirigerte og hadde en takknemlig oppgave med å lede Oslo-filharmonien i et verk som de gjentatte ganger har vist at de har et godt grep om. Till Eulenspiegels lustige Streiche er kanskje Richard Strauss' meste populære og framførte tonedikt. Det er også gitt ut på CD med Oslo-filharmonien for ikke så lenge siden. I framstillingen av denne tyske Peer Gynt-skikkelsens gjøglerier på vei mot skafottet (i Richard Strauss' tolkning), er det lystigheten som teller. Her har orkesteret nok av musikalske vittigheter å boltre seg i. Selv synkopieringer er lagt inn, som for å forberede oss på at det neste århundret vil stå i jazzens tegn. Det var en tolkning helt på høyde med deres konsert for et par sesonger siden som dannet grunnlaget for CD-opptaket. Musikk av en langt annen karakter møtte vi i Ein Heldenleben hvor konsertmester Stig Nilsson hadde lange partier for fiolin solo. I dette lange symfoniske diktet skal Richard Strauss skildre hvordan "helten" (ham selv?) vinner over de materialistiske krefter mens ånden nærmest flyr seirende ut i det store rommet. Den tids metafysiske begreper om ånd og idealisme er noe vi kan trekke på smilebåndet av i dag men ser vi denne metaforen som et bilde på en ung komponists kamp mot småborgerlighet og trange omgivelser har vi lettere for å forstå komponisten. I et verk som dette kommer Oslo-filharmonien til sin fulle rett som et fulltonende orkester med et særlig godt grep om det senromantiske repertoaret. I de store tutti-partiene i "kamp"-scenene ble vi virkelig ført med og Rafael Frühbeck de Burgos ledet framførelsen med en fast og myndig hånd. En feststund i Oslo Konserthus i går og la det ikke bli for lenge til neste gang Richard Strauss står på programmet for Oslo-filharmonien! Konserten gjentas i kveld. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
