 |
|
|
|||
| Vakkert og sakralt | |||
 Kor, sangsolister og orgel i konserthuset, alle fotos: Kulturspeilet
|
Med tanke på kommende påske var det tid for sakrale klanger i Oslo Konserthus. Med orgel og kor.
Det ble stort og mektig. Og ikke minst vakkert. Faures to verk - med Requiem i særklasse - er laget for skjønnhet og kanskje det man kan si, øyeblikkets nytelse - og neppe for dypere religiøs innlevelse eller stor ekstase. Man kan kanskje også si at det bikker litt over til det helt populære, som en 1800-tallets Lloyd Webber - og kanskje det. For du sitter ikke tilbake med et verk som har gjort inntrykk på en dirrende og søkende sjel, snarere gjør det inntrykk med sin vel anrettede skjønnhet. Legg til to utmerkete solister, et opplagt kor, velplasserte harpeklanger og et orgel som ligger under og dirrer hele veien - og ingen kan ta fra Faure at han skriver for det vakre og sakrale. Da kan vi heller vente med meditasjonen for øyeblikkets nytelse. Alltid høflige og joviale Michel Plasson hadde lagt veien til Oslo for å lede framøringen av dette verket. Men for de som kanskje savnet mer inderlig opplevet musikk, kom høydepunktene før pause. Det startet med at Lars Notto Birkeland framførte Alains Deux Fantaisies, to orgelverk som appellerte til det nysgjerrige og ikke-opplevde, musikk som vi garantert ikke hadde hørt før. Klangene og kontrasten var slående til hva vi vanligvis opplever i dette huset. De sterke orgeltonene bredte seg i en slags vifteform ut over det stor konsertlokalet. Men det toppet seg da musikerne - strykere og slagverk - gjorde entre og Poulencs orgelkonsert ble framført. Det er et verk hvor Poulenc spiller ut såvel sine dramatiske sider som han effektivt utnytter det store potensialet som ligger i orgelet. Orgel er et helt symfoniorkester i seg selv og berøvet for orkesterets tyngste messinginstrumenter står instrumentet flott mot strykere og pauker. Kontrasten mellom orkester og orgel i full utblåsing var fascinerende og betagende der de skiftet på å spille de store tutti-partier ut mot hverandre, orgelet gjerne først med en dissonerende hard akkord, en slags 1930-tallets clusterklang. Også orgelets innadvendte klanger mot strykernes vare skjønnhet kom godt fram. Verket ble skrevet i 1938 i en periode hvor Poulenc vendte seg mot det sakrale. Mer enn en konsert for et enkeltinstrument fikk vi et verk hvor to paralelle orkestre opptrer med og mot hverandre, strykerne med sine sarte klanger og orgelet med sitt brusende og ekstatiske uttrykk. Inntrykket ble stort. Brusende og overveldende. Dette inntrykket tok vi med oss inn i Faures verk etter pause. Koret og ikke minst de sanglige prestasjonene til Marita Sølberg og Håvard Stensvold gjorde at verket løftet seg litt mer enn øyeblikksopplevelsen over skjønnheten i verket. Det var tydelig populært med kor i konserthuset igjen. Det gjorde en stor del av salen hørbart uttrykk for. |
||
| Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no |
|||
