 |
|
|
|||
| Fjellstøtt nedslag | |||
 Fra kveldens konsert, foto: Kulturspeilet
|
Det går helt utmerket an å bruke ordet 'himmelsk' over framførelsen av Alban Bergs fiolinkonsert i kveld. For framførelsen sto i en særklasse i seg selv, noe som kvelden solist Christian Tetzlaff må ta ansvaret for. Han er en utøver som greier å leve seg inn i musikken og evner å formidle de svakeste hviskningene med stor kraft i uttrykket.
Men det underliggende var at kveldens tre første verk - Webern, Lindberg og Alban Berg - hørte organisk sammen. To av dem hadde koralen Es ist genug av Bach som underlagsmateriale. Og for å se videre var ikke avstanden mellom Webern og Brahms i tid og sted så veldig stor, selv om musikken selvsagt var svært forskjellig. Men kveldens høydepunkt sto avgjort Christian Tetzlaff for der han framførte Alban Bergs fiolinkonsert, tolvtoneverket med de lange skjønne linjene. Det var musikk som sto så fjernt fra de tradisjonelle fordommene mot atonal musikk som tenkes kunne. Her framsto den som vakker og skjønn i linjene og bueføringen slik Christian Tetzlaff foredro den. Bare hviskingen hans fra fiolinen påkalte intens oppmerksomhet de gangene den forekom. Hovedinntrykket var en konsert som var umåtelig vakker i alle sine faser, framført av en fiolinist som visste hvor han var. Weberns opus 1 - Passacaglia - tilhører perioden med hans søken etter et nytt musikkuttrykk mens han fremdeles sto fast i senromantikken. Det er tross sin korte lengde en av Weberns lengste komposisjoner og er noe langt annet enn den kortfattede punktmusikken han kom til å beskjeftige seg med i årene som fulgte. Magnus Lindbergs Choral over Es ist genug besto av mørke og tunge klanger i messing og blåsere, klanger som lå tungt over hele verket. Vi fikk nesten inntrykk av at den finske komponisten søkte mot et jazzpreget storbandsuttrykk med disse feite nonene. Derfor kom Alban Berg med sin ekspresjonistiske tolvtonemusikk og avsluttende koral over Es ist genug, og ikke minst Christian Teztlaffs fiolinspill, som nesten en befrielse. Og for å sette hele kvelden på plass fikk vi Brahms' fjerde symfoni, et klassisk verk midt oppe i 'galskapen' av nyere klanger, ekspresjonisme og tolvtonemusikk. Det ble et fjellstøtt nedslag, bånn solid, for å si det slik. |
||
| Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no |
|||
