 |
|
|||
| Kammermusikk med nerve og løs snipp | |||
 Kammermusikk med nerve: Arve Tellefsen, Truls Mørk og Håvard Gimse, alle fotos: Kulturspeilet
|
Kammermusikken er løs. I en uke framover skal det summer over hele byen.
Åpningskonserten på Oslo Kammermusikkfestival i Oslo Konserthus stadfestet at nå var vi i gang med en ukes klassiske konsertbegiventer. Det skal foregå i en uformell atmosfære. Det er som ordfører Fabian Stang så ledig og elegant gjorde et poeng av i sin avslappete åpningstale: her var det ingen hevete øyenbryn for de "av oss", som han sa, som klappet på de gale stedene. Det hele finner sted med løs snipp i en atmosfære som er tettere og mer intim enn de mer konvensjonelle konsertene. Hvilket var ikke så vanskelig å se på publikum, her var unge og eldre, faktisk mye ungdom. Her fant vi saggete langhåret ungdom med brett og 90-åringen Wenche Foss still going strong. Oslo Kammermusikkfestival kan se tilbake på tyve års virksomhet og har i disse årene vist å markere seg i landskapet. Grunnen til at kammermusikk i disse former treffer så godt er unektelig det ordføreren så presist påpekte, det er den uformelle atmosfæren med "løs snipp" samt at Oslo Kammermusikkfestival evner å ta hele byen i bruk ved konsertersteder som setter lys på kulturbyen Oslo på en helt ny måte. Åpningskonserten hadde stort spenn. Fra fader Bachs monumentalisme til Sjostakovitsj' stort anlagte og nærmest elektrisk utførte klavertrio. Bach hørte hjemme i denne jubileumssammenhengen, for som Thorvald Stoltenberg understrekte, Truls Mørk innledet den første festivalen for tyve år siden med å spille hans cellosuiter. En enslig musiker i sitt møte med publikum, det blir intenst og nærgåene, vi dras inn i musikkopplevelsen med stort nærvær. Programmet var spenstig, her var lite plass for Beethoven og Brahms, men faktisk er en senere dag i sin helhet satt av til førstnevnte. Årets 100-års jubilant Olivier Messiaen var ikke til å komme forbi. Harawi-sangene overrasket oss. Det var ikke bare Håkon Austbøs fenomenale utladninger i Messiaens helt særmerkte musikk, kombinasjonen av sopranens lange linjer og pianistens "fuglekvitter" og drønnende bass skapte en egen magi som betok oss. Ravels La Valse i versjon for to flygler dro oss ikke med på samme flukt som Messiaen. Det er et populært jubelstykke, noe av det mest framførte av Ravel, riktignok i orkesterversjonen, men for å være helt ærlig, vi trengte litt tid på å fordøye Messiaens merkelig fengslende klanger. Sjostakovitsj' andre klavertrio er et krigsverk som hadde urframføring i 1944 i daværende Leningrad med komponisten selv ved klaveret. Man kan sikkert si at verket preges av krigen og det som komponisten opplevde av død og fortvilelse rundt seg. I går gjorde det et uutslettelig inntrykk. Gjennom en hviskende førstesats hvor celloen tidvis lå høyere enn fiolinen til den nærmest ville jødisk påvirkete danse macabre i siste satsen opplevde vi musikk som talte direkte og nært til oss. Dette er erfarne musikere som har vært ute en vinternatt før. Når Truls Mørk, Arve Tellefsen og Håvard Gimse setter hverandre stevne hører vi at dette er musikere som har spilt sammen før og at Sjostakovitsj på langt nær er ukjent for dem. Det var den intense lavmæltheten i førstesatsen som trakk oss inn i musikken. Dermed kunne Håvard Gimse få fritt utløp for de voldsomme utladningene i sistesatsen. En ukes kammermusikk står foran oss. Vi gleder oss! |
||
| Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no |
|||
