Dikt

på Volapük nett

publisert 08.03.01

 

 


Johnny Johansen

" Fest på Landet "

Dikt
 
 

 

 

Hmmm.

Redselen for å våkne opp
fra et nytt paradis,
fikk meg til å la vær
å besøke min fantasi.

Vindens sus i tretoppene
er et mektig orgelspill.
Bølgenes kamp mot klippene
er naturens eget bass spill.
Regnets banking på en teltduk
er en jumfrus vuggesang.
Alle nye bakkers vandring
er førstefiolinens dans.

Naturen er et stort orkester
som dirigerer - selv dirigenter,
og alle komponister vet
her har de møtt sin
overlegenhet.

Nesten alt er usagt
nesten ingen oppfinnelser
er gjort.

Hvor langt kan vi nå
om et tusen år,
hvor langt kan vi nå
om.

 

 

Bonden sår
I nypløyd jord
mon tro blir høstens
avling stor.

Et stjernetegn på himmelen
tar han som et varsel
livet går sin gang.

Han står tidlig opp
hver dag
kikker etter skyene
kommer ikke regnet snart
jorden har blitt tør.

Naturen gir oss
det vi trenger
bonden venter
ei forgjeves
regnet kommer
kornet gror
det blir fest
på landet.

 

 

Vi har virkelig
fått noe
å tenke med
vi mennesker
og noe
å tenke på.

Se på naturen
som vokser
se på vinter og vår.
tenk på hvor gammel
allting er
tenk på månen
og hvilket univers.

Intet liv
uten sol luft og vann
jord mat og salt.

en samspilt harmoni
der alle deler
er like viktig
for livets eksistens.

Også menneskene da.

 

 

Spørsmålet ditt
er svaret
på hva jeg ikke
kan forklare.

 

 

Ja
er mer
enn du tror
hvis du vil

nei er
jøss.

 

 

De står der
hver gang
jeg passerer
de står på
samme hjørne
som jeg har stått
på før.

Jeg kjenner så godt
deres tanker
de tror jo det er
noe nytt.

De er ferdig med skolen
og har ingen jobb
de ser alle mennesker
som haster forbi
så hva teller en jobb
mot fritid og sommer.

De står der hver dag
klokken er to
når postmannen kommer.

Hvis ikke klokken
blir fire i dag
har bankfunksjonæren
skulket jobben.

De står det hver dag
jeg passerer
de kjenner meg godt
de vet dette hjørnet
er vårt.

 

 

Redselen for å våkne opp
Fra et nytt paradis
Fikk meg til å la være
Å besøke min fantasi.

 

 

Truende skyer
lyden av torden
de første regndråper
faller ned
det blir et ruskevær

Fuglesangen den er død
stikkontakter trekkes ut
uværet er over oss.

Himmelen den lyser
snart her snart der
biltrafikken stanser
livet leves kun i hus.

Stemningen er dyster
noen roper høyt på gud
mens regnet pisker gresset ned
og lynet setter ting i brann
som gnist fra fanden selv.

Jeg tar min paraply.
og gummistøvler på
å høsten
hvor jeg elsker deg.

 

 

Hei skribenten
hva grubler du på
nå igjen
har du funnet
rette vei.

Hvis rett er rett
da følger jeg musikken

Hei musikanten
kan du si det slik
med dine evners midler.

Å jeg hører musikken
lytt til den.

Hei maleren
bak ditt eget ansikt
din ærlighet eksisterer
men kun i øyeblikkets kunst.

Langt bak langt
og alle grønne åser
langt bak horisontene
vi håper på å finne
der møtes vi igjen
og blir til ett.

 

 

Vindens sus i tretoppene
er et mektig orgel spill
bølgenes kamp mot klippene
er naturens eget bass spill
regnets banking på en teltduker
er jomfrues voggesang
alle nye bekkers vandring
er førstefiolinens dans.

Naturen er et stort orkester
som dirigerer - selv dirigenter
og alle komponister vet
her har de møt sin
overlegenhet.

 

 

Kan du skimte
En øy
I en solnedgang
Se fuglene fly
Og bli borte.

Kan du holde ut
til morgengry
å se solen
vekke dagen
på ny.

 

 

Kan man skimte
seg selv
i drømmenes håp.

Eller
er det
fjerne tanker
om lykkens rus.

 

 

Det kommer en liten spire
opp av bakken i skogen.
Den stopper litt
og ser seg om
og lurer på
om livet her
er verdt å delta i.

Så gror den litt
og blir fin og grønn.
Årene går
og spiren blir
til et bjørketre.

Sommer og vinter
tørke og frost
klarer ikke å knekke det ned.

Så vokser det opp
til en kjempestor bjørk
som fuglene bygger rede i.

Treet blir gammelt
råttent og grått,
Men det står
der det sto
da det vokste opp.

Så kommer en mann
med øksa på ryggen
og hugger det ned.

Treet tenker tilbake
og tenker som så,
at livet
det,
har det ennå ikke forstått.

Bjørka blir til ved
og varmer opp godt
mens vi tenker på hvor fint
naturen er bygd opp.

Trær blir til ved
dyr blir til mat.
Å jo
vi forstår det så godt.

 

 

Jeg trenger noen penger
til mitt barn
og til meg selv
han som var den første
forsvant den samme kveld.

Det var den gang
jeg hadde lakksko
og møydommen var hel
jeg spytta etter tiggerne
men allikevel
kjære menneske
lakksko i kveld.

Jeg trenger noen penger
til mitt barn
og til meg selv.

 

 

En egen stillhet
i nattens bølger
Lange skygger
i måne skinn.

Kald på bena
dugg i gresset
fjerne minner
om vårens spill.

En tid å drømme
med vakre tanker
en tid å huske
i triste stunder.

 

 

Hei min venn
du snur jo
alt opp ned.

Du er selv
massens vokter
massen vokter
på seg selv.

Slipp deg løs
fra fangeskapet
prøv å se
din mulighet.

Det er et svakhetstegn
i hver en knyttet neve
det er en styrke
i hver tåres fall.

 

 

Jeg fikk et maleri
som gave
en jungel
i regnbuens farger.

Jeg sa det var bra
du kan selge det nå
hvis du fører meg inn
gjennom jungelens sti
hvor ingenting stemte
overens med logikken.

Og trøste og bære
hvilken jungel jeg så
det var hav det var sletter
og ny dyrket mark
når vi klarte å bryte
oss gjennom.

Og det villeste dyret
var jungelen selv
som også var skapt
av en pensel.

 

 

Mitt i skogen
står et tre
alene.

 

 

Så langt borte
og så nær
solen er.

 

 

Gå opp et trinn
bruk flere skritt
stagnasjon
er fienden din.

Lev ikke på
til daglig
ditt øverste
platå.

Samle sammen mennesker
som vil forstå
og vis dem veien
hvor de kan gå.

 

 

Langs landeveiens grøftekant
spaserer lasaronen
litt fillete i klærne
men like fri som lerka.

han henter seg litt mat
fra alle bønders jorder
og bommer noen penger
av ny forelska par.

Han spaserer rank og stolt
plystrer på en sang
sovner der han er
når mørket siger på.

Fuglene vekker han vær morgen
han vasker seg i bekken
kikker opp på himmelen
det blir visst sol i dag igjen.

Ingen vet hvor hen han skal
eller hvor han kommer fra
han bare er på vandring
og vet det heller ikke selv.

 

 

Den dagen du ikke
hører fuglesang
da er du hindret
i fra livets lek.

Den dag du ikke
kan se vårens blomster
da kan du ikke finne
solens trøst.

Den dag du ikke - finner veien hjem
Da har du fulgt - en gammel røst

 

 

Mange border
med hvite duker
brede rumper
i store stoler.

Røster svermer
fra alle kanter
glass som klirrer
og skje som skraper.

Menn og kvinner
og barn som maser
alle sammen
med store planer.

Et plutselig hyl
og alle stivner
en liten veps
som ikke stakk.

 

 

Jeg er kun
et lite barn
som har forstått
at andre menneskers sult
er min skyld.

 

 

Det kan aldri
ha vært
ingenting.

 

 

Situasjonen stopper aldri
det er bare deg selv
som deler den opp.

 

 

I blant ligger svaret
så nær
men ennå så langt borte
at tanken ikke kan nå det.

 

 

Over tretoppene
mot lyseblå himmel
seiler kongeørnen rundt
på utkikk etter føde.

Nedi mosegrodd
skogbunn
farer musa
fra hull til hull.

 

 

Jeg stod og fisket
i en elv
det fantes ingen
fisker der
jeg kastet sluken
gang på gang
men fikk jo
aldri fisk.

Da kom en mann
å sa til meg
du har jo ingen
fiskelykke.

Jeg sa til han
at maken til fiskelykke
har han aldri sett.

Han hentet selv
sin fiskestang
vi stod å fisket
hver for oss
da plutselig
så skjedde det
et kraftig napp
jeg holdt meg fast
å jeg ble med.

Han står der nå
å fisker
men bruker ingen agn
det finnes ingen
fisker der.

 

 

En dag dro jeg
fra alt og ingenting
for å finne alt
men fant ingenting.

 

 

Til tross for vitenskapens
bokførte lærdom
tviler jeg på
de vitenskapelige bevis.

Hva tror de - de vet
disse hvitkledde menn
som kaller et liv
for en celle.

Jeg skulle så gjerne
ha sagt dem noen ord
om hvorfor vi mennesker
er gode og onde.

Jeg skulle ha spurt
om hva kjærlighet er
og fortalt dem hva
sannhet og evighet er.

 

 

En regntung kveld
var stunden kommet
gamle tanker ble virkelighet
nære mennesker fikk ansikter.

Ikke alltid
er troens reise
like vakker som
skjebnens vei.

For sommeren kommer
med nye vinder
og andre mennesker
skal følge gamle stier.

 

 

Like krokete
som bekkens vandring
like trolsk
som tusen netter.

Like vakker
Som jomfruens latter
Like majestetisk
Som kongen selv.

Den står på åsen
med lange røtter
den ene roten
den kan du se.

Som ormens krøll
den flyr av sted
nedover fjellet
til tjernet ved.

Over furua
og over åsen
der sees regnbuens
fargekart.

To små fugler
de synger vakkert
de bygger rede
I åsens tre.

Alle dyrene
kjenner plassen
og fisken spretter
langs tjernets kant.

Også mennesker
har vært å sett her
og kaller stedet
for maleriet.

 

 

Nå er alt
Men jeg skal ikke erte deg
Bare ord
jeg skal ta deg
Men nå skal tankene i min arm
få komme. Som en søster
og en bror
Jeg skal bare gjøre
hvis du klarer
tanken slik
å huske det.
at den kan leses
på et papir. Jeg kan jo ikke slutte her
hvis du klarer å forstå
Du tror du vet
hvor vi var hen nå.
hvem som skriver
du tror du vet
Hvem er hvem
hvem som leser.
Av hvem og hvem
og hvem er jeg av meg og deg
Men det som engang
jeg kjente at det dro i meg
var din framtid
jeg tør vel ikke si det
kan du se tilbake på. Nå lyste det igjen
jeg får putte inn et ord
Allting henger sammen
vi må begynne helt på nytt
som en søster og en bror husker du de første ord
arm i arm
i arm i arm.
Nå er alt bare ord
hvor var vi hen
Jeg kan jo ikke holde meg
bygde vi en bro
hvem er jeg
du har vel tittet inn.
spør du
spør jeg.
Men nå får det være slutt
jeg burde jo forstått det
Jeg tror nok ikke du forstår j
eg skriver på et bord.
du tror jeg vet ei heller
vet og vet og vet og vet
Men
for nå er det jeg som roper var
ensomheten heller. det
ikke
Det store spørsmålstegn har falt
sant.
hvis du skjønner mine ord
hva jeg prøverå fortelle
Jeg kan nok ikke skimta alt
jeg er kanskje ingenting
men mye har jeg sett
men leker med deg
bare hør
som en katt.
Se meg i mitt øye
jeg skriver nok igjen
det finnes ingen slutt.




Johnny Johansen på fisketur i Finmark

 

 

Forfatterens e-post, kom gjerne med kommentarer

.