Bård Rønning

leser egne dikt og prosa stykker

 


 

 
 

Forøvrig; mitt navn er Bård Rønning, jeg har 21 1/2 år bak meg av det som kan kalles liv, tre refusjoner, to
fra Cappelen og en fra Kolon, en roman som "nesten" ble utgitt på førstnevnte forlag. Nå skriver jeg ny
roman som jeg er nær ved å avslutte, ellers balanserer jeg mitt sinn ved å jevnlig skrive dikt og korte
"prosabiter", imaginære kakestykker for ukjente mottagere. Jeg jobber på The Bar og Cafè Fiasco i Oslo
sentrum og har hatt annet arbeid som skolejobber, søppeltømming og selvmordsveiledning som
inntekskilder. Velbekomme:


Elvis og jeg

Da Elvis åt sin siste
cheese-egg-banana
stirret jeg ut fra
en navlekikkert:

så fjell, vann og mose,
forsto allerede da
at depresjonen
er poengløs.

-

Berøringen

Black-metal-gitaren eksploderer
i forferderlig misnøye,
vi er redde begge to,
det er da hun letter på kragen
og leder min venstre hånd
til en varm pupp.

Etter det var det liksom ikke
noe vits i å onanere
med den høyre.

-

Et spurveliv

Et spurveliv er å dele med bror,
vi eter alle av samme smuler.

Noen kasta ut en brødhaug,
en trost åt godt,
buken sprakk på jævelen.

Vi fant igjen en lang natt,
et nebb pirka meg på vingen:

det var bror min
med en smule til meg.

-

Før avskjeden

Døde greiner, levende tre. En slags sykdom bugnende av symptomer som mangler sykdommers vanlige
kraft. Vi myste på den kryptiske rapporten og kjente i armhulene at lymfekjertlene ennå ikke var hovne.
Tiden er kommet! leste jeg på en plakat, verken raklame eller propaganda, bare nakne stemmen, en
barnerumpe av lyd. Ved verdens ende sto du ensom og søkte nordlys på himmelen, du så bare stjerner men
kalte det likevel for et mirakel. Bestefar tegnet en sirkel i sanden og forlot oss som et nyfødt barn, bestemor
sto igjen og gråt, lot tårene viske ut streken før bølgene kom. Pappa gikk inn på sitt værelse, skrev en bok
om tidevann mens bror min tuslet stille med vann til knærne. Mamma og jeg satt på kjøkkenet og ventet på
en vaffel eller to, så på hverandres ringer, vi omfavnet hverandre da jeg dro.

-

Da

Man blir lett sentmental da,
sentimental Da,
av å klebre glansbilder
på oljeskjæret i en sølepytt,
man blir lett sentimental da,
sentimental Da,
av å lime frimerker
på brente konvolutter,
av å blunke til sola
som har brent din måne,
man blir lett sentimental da,
sentimental Da,
av å skrive brev
til ei dau konkubine,
man blir lett sentimental da,
sentimental Da,
man blir lett sentimental Da.

-

Gud er ikke

Gud er ikke Gud
mer enn et århundre
Da-
i et nytt århundre
er Gud en annen Gud

Kristne blir sadister
Sadister blir kristne

Natta bærer ikke annen byrde
enn den dagen døgnvill glemte
Skuldre tar skuldres bør
og alt man kan gjøre
er å mene ingenting

-

Dimming

Nok en natt
med pudlene
vi kaller blodhunder

Har passert revy

Og i revyens garderober
finner vi oligarkers
danderte parykker

Alt var bare spill

Og vi sitter en ny morgen
med bitter kaffe
og synes lyset er vakkert

Utenfor

Hvor popkornselgere
fra støvete teatre
slipper å konfrontere

Skuffelsene

Bak mørke solbriller
fordi de dempet lyset
litt, bare litt

-

Behandling og betaling

Jeg forlot psykologens kontor
med hull i tennene
mens odontologer
snakket høl i hue på meg.

For seint å snu,
tenkte jeg,
betalte dem begge
pr. faktura.

-

Speilbilder

Jeg hører
skyggene si
lyset ikke eksisterer,

bedre forklart:
mennesker som ikke lever
sier livet ikke fins

at alt bak
den skitne vindusruta
er meningsløse kulisser

mens den hygieniske navlen
på den riktige siden
har alle replikker

-

Tendens

Innsatsen blant
vitehungrige slagstøvler
ser i den siste tiden ut
til å ha gått litt ned.

De er på skole og jobb,
moderne forskning viser
at de har en tendens
til å bli impotente, ja
impotente, det ser slik ut.

Og alle impotente syltelabber
virker å lage sin egen sylt
og legge sin egen kabal
på arbeidskontoret, på finèrplata.

Dette er en tendens,
dette er hva rapporten sier,
forskningsenteret ber om forståelse,
de kan godt ha tatt feil,
det er kun tendens, det ser slik ut.

-

Fra museet

Museet har gjenoppdaget
mirakler fra sin kjeller,
utlyser nå kjempehensikter
om å tilføre nye avdelinger.

De har ansatt en alkymist
som vaktmester,
museumsdirektøren vil
kanskje si om noen år:

"Faen som det var driv i den gutten!"

-

Antifred

En militær.
En pasifist.

"Her har du revolusjonen din!"
sa den ene
og kastet ut en neve.

Hvem som slo?

Jeg kom ramlende inn
fra en grunn himmel,
tredde tunge på sverd,
sank i jorden.

Ganske radikalt å være mot krig
når man finner freden så patetisk.

-

Blindpassasjer

Brød, ost, skinke, majones,
i parken; hun og jeg.

Et spedbarn av en ektemann:
jeg kjenner duften av morsmelk.

I slottsparken østvendte terrasse;
vi sitter stille. Oransj neon:

Flimrende blinklys, posisjonsløse.
Høyre. Venstre. Noen: Rett fram.

Faen ta de suicidale!
Gå og heng deg mann!

I en legemyntes lommespeil
ser jeg tusen tomme frontruter,

i bagasjerommet: Meg selv.
Mamma, har du nøkkelen?