Tidligere leder for Fransiskushjelpens Gatetjeneste, som består av Fratello Oppsøkende Tjeneste og Sykepleie på hjul. Har gjennomført 3 somre som frivillig uteligger i Oslo for å lære om dette.

Gift i Assisi 7. mai 2005.

Sovesaler og nattkaféer med overnattingstilbud er noe Oslo snarest bør ordne for byens bostedsløse, sier Ole Martin Holte, leder for Fransiskushjelpens Gatetjeneste. Han har selv tre somre på rad bodd frivillig på gaten både i Oslo og i København uten å røpe for noen at han ikke var bostedsløs.

Ole Martin Holte mener tilbudet til de over 5.000 hjemløse i Norge er for dårlig og misforstått. Reporter Sjur Sætre møter ham i Frognerparken, et av stedene Ole Martin Holte har brukt som soverom mange ganger

Uteligger i Oslo.
Selv har jeg tre somre på rad bodd frivillig på gaten i Oslo og København under mitt sosionomstudium. Ved å kle meg som en uteligger og velge ikke å fortelle hjelpeapparatet hvem jeg var, gjorde jeg meg viktige erfaringer. I Oslo ble jeg tvunget til å sove 99 % av tiden ute, i Frognerparken eller gående hvileløst rundt i Oslo sentrum til det ble morgen. I Frognerparken sov jeg under busker og trær, frøs som jeg aldri før hadde gjort, og håpet bare på at noen vil komme og gi meg en flaske whisky eller et par valium. Ensomheten var like vond som kulden.

Uteligger i København.
I København kunne jeg sove inne hver eneste natt om jeg ville. Jeg sov på sovesaler eller nattkafeer med overnattingsmuligheter tilhørende private og kommunale instanser. Noen ganger var vi 7- 8 stykker på et rom, andre ganger opp til 15. Noen ganger fikk vi en plasttrukket madrass og kanskje et pledd, andre ganger et liggeunderlag eller bare et gulv.
Men det var nok. Nok til å føle at jeg hadde et hjem den natten. Nok til at jeg ikke fikk lyst til å ruse meg vekk fra kulden, ruse meg bort fra redselen for å sove ute, ruse meg bort fra frykten for å være alene.

Det var nok å vite at jeg kunne komme inn et sted å sove, og slippe å bruke enda flere krefter på å finne et sted å bo, og på å bekymre meg. Nok til at jeg ble satt i kontakt med hjelpeapparatet.
Jeg opplevde også at personalet ønsket å høre hvem jeg var, hvorfor jeg var i København, og om de kunne hjelpe meg videre på et vis. Denne trappetrinns-tenkningen fungerer. Men det forutsetter at noen må møte de bostedsløse på lavest mulig nivå. Det holder ikke å lokke med egne boliger med terapeutiske farger på gardinene hvis det du er opptatt av er å overleve og finne husly for den neste natten.

" På gata" er en bok om oppsøkende frivillig arbeid som foregår på gata, på puber og kafeer. Det handler om møter mellom mennesker; om møter mellom frivillige og mennesker med store problemer og utfordringer i livene sine: folk med rusproblemer, prostituerte og bostedløse. Leseren konfronteres med rus, fattigdom, ensomhet, psykisk sykdom og med døden, men også mening, verdighet og fellesskap.

Boka søker å besvare spørsmålet om hva frivillighet er, og hvilke verdigrunnlag den baserer seg på. "På gata" handler også om byens mangfold, om gleder, utfordringer og plikter som den frivillige står overfor.