Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.


Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgtav bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøkerog for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.



Oppdatert 25.01.07

 For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv

Scroll ned dette er en lang side

 
 

Drømmen om Norge var hovedoppslaget i Vinduet 3/1972. Eystein Eggens lamnge artikkel om
Agnar Mykle var det første forsvar for dikteren i kulturkretser.

Anmeldelse av nummeret ovenfor i Morgenbladet 20.11.1972 av Ulf Andenæs

Anmeldelse av Vinduet 1/72 i Morgenbaldet av Ulf Andenæs

Yngvar Ustvedts anmeldelse i NRK radio av Eystein Eggens bok om Agnar Mykle.
19.10.1994. Raddisene synes at anmeldelsen var så bra at de sendte den om igjen hver
halvtime om morgene på de vanlige NRK nyhetene. Dette satte tone for et massivt angrep mot Eggen
i mye av norsk media med Dagbladet og Klassekampen som hederlige unntak.

Transkribert direkte fra Ustvedts eget håndskrevne maus
( se faksimile lenger ned )

Det er ikke noe norsk litteratur er så glade i som døde diktere, sa Johan Borgen en gang - om dem kan man skrive hva man vil uten at de tar til gjenmæle. Eystein Eggen heter en av dem som nå har skrevet bok om den nylig avdøde Agnar Mykle. Ikke for fordi han interesserer seg for Mykles personeller fordi han vil kaste lys over hans verk, det gjør han nemlig ikke: MYKLE VAR I HANS ØYNE EN EKKEL STUEGRIS SOM SLO OM SEG MED INTETSIGENDE KASKADER AV ORD, en "fallert orangutang med mors skjerf om halsen", en "førtidspensjonert gigolo", "et slags utstoppet bondemøbel". Og Mykles verk - ja det var fullt av hat og griseri, Rubinen en bok menneskeheten kunne greid seg godt foruten.

Men Eggen har syntes han MÅTTE skrive om Mykle - han VISSTE nemlig noe om ham: som svigersønn gjennom mange år hadde han fått et innblikk i Mykles private liv som han følte det maktpåliggende å formidle til almenheten. Rett nok ble han en fraskilt og utstøtt svigersønn - men skitt au: han er jo
tross alt en KILDE til viten om denne "krysningen av en hallik og en folkeskolelærer" som han sier.

Så forteller han da løs - om hvorledes Mykle ropte navnene til lett gjenkjennelige - og skandaliserte Bergensdamer med megafon ut over det
ganske land - og om hvorledes han alltid slikket tallerkenen ren etter å ha spist middag. Om hva Mykle gjorde på juleaften, og om hvorledes han drev
sine nærmeste fra forstanden eller ut i et isøde. Mykles nærmeste blir heller ikke spart - utførlig skildres hans datters skamfølelse under rettssaken og hans hustrus utroskap og giftighet. Fru Jane hadde hatt 36 elskere i Bergen før Mykle, forteller han bl. a., og var full av bornerthet og mangel på forståelse for Mykle. En masse sladderhistorier blir kort sagt kolportert i boken, det regner med halvkvedede viser og insuinasjoner av typen: Mykle likte ikke å spise middag hos sine svigerforeldre - og hans mor hadde stemt NS under valgene i 30-årene. Men noe egentlig kildemateriale finner man nesten ingen ting av - slik det MÅTTE bli når forf. oppfatter M.stale som "en evinneli gammel plate som bare surret og gikk om det ene mer kosmisk-avsindige prosjejktet etter det andre."
Eggens egentlige konsern er IKKE å kaste lys over Mykles skjebne, som forlaget sier på baksiden. Heller er det å mistenkeliggjøre de menn som stod bak rettsoppgjøret i 1945. Disse var det nemlig - som sammen med "kulturraddiser" av forskjellig slag fikk mykle til å forstumme omkr. 1960.ja, slik står det virkelig - det var Andreas Auli, les rettsoppgjørets mann, som sammen med A.p.s ledelse gjorde Mykle til et offer uten at Mykle skjønte
det selv. Bare Eggen har forstått dette.

Rene, skjære vrøvl - det er min mening - sludder av samme vann som påstanden om at Mykle i sin tid var kultursekretær i A.p. Det var han absolutt ikke!
og det er utrolig at forlaget i sin baksidetekst har gått god for dette. Og for all den annen usannhet, lurvethet og hatefullhet i denne meget lite
tiltalende bok.

Eystein Eggens dikt ved Oslofjorden presentert i spalten Ukens dikter i Aftenposten 19.3.1989,
av Eilif Straume, som da i mange år hadde hatt " Ønskediktet " i NRKradio.

side 37 side 39