En side på

Volapüknetts

Magasin

Veronicas hemmelighet.
Novelle av Gro Jeanette Nilsen

Hun het Veronica og var den nydeligste jenta i hele den nyoppstartede førsteklassen. Hun hadde alltid musefletter med knallrøde sløyfebånd i det lyse håret.
- Hun har alltid de vakreste blondekjoler, som de andre jentene i klassen bare kan drømme om, sa klasseforstanderen Gina beundrende til de andre kollegaene på lærerværelset.

Veronica bodde i det store huset med de grønne karmene, alle visste det. Hun hadde ikke søsken, men en mamma som alltid var hyggelig mot alle når de så henne. Hun hadde god tid, og var hjemmeværende. Hun gikk ofte med klær av nyeste mote og store solbriller som dekket altfor mye av fjeset hennes. Veronicas pappa var en travel mann. Han hadde kjempedyr bil og jobbet masse overtid, og reiste mye i jobben.

- Så fin kjole du har i dag da, sa Gina og prøvde å være hyggelig mot denne vakre jenta som likevel aldri smilte.
- Mamma har sydd den..., svarte lille beskjedne Veronica.
- Har hun sydd den kjolen? Da må hun jo være veldig flink! sa Gina beundrende.
- Ja

- Dra til helvete!
- Pass så ikke ungen hører deg, for faen!

Veronica krympet seg og krøp sammen under sofaen. Det klirret i flasker når hun kom til å dra litt i duken som lå oppå bordet.

- Det er tirsdag i dag. Du behøver ikke å drikke hver dag!
- Det er min sak.
- Nei det er det ikke.
- Jo det er det.
- Det glasset der tar jeg.
- Nei, stopp! Se, nå sølte du rødvin på den nye kjolen til Veronica som jeg holdt på å sy.
- Du kan likevel ikke sy når du er full!!
- Kan ikke du bare holde kjeft!

Veronica hørte at det smalt, og krøp enda lenger under sofaen.
- Du skal faen meg ikke slå! Har jeg noen gang fiket til deg?
- Nei, men du har gjort så mye annet.

- Du er alltid så fin, Veronica! Er det sant at mammaen din syr alle kjolene selv? spurte en av de andre lærerne en dag.
- Ja, hun gjør det, men ikke når hun er syk så klart.
- Er hun syk? Har hun hatt influensa?
- Nei, men hun kan jo ikke sy når hun ligger i sengen og sover!
- Nei, det er det jo ingen som kan. Sover mammaen din mye Veronica? prøvde læreren forsiktig, prøvende.
- Ja, i hvertfall når hun har vært i flaskebutikken.
- Hva? Hva mener du med det?
- Det, vel! Der som bare de voksne får lov til å gå, svarte Veronica veslevoksent og sikkert, som om dette var noe alle måtte vite.

- Det er noe som ikke stemmer med Veronica, sa Gina på lærerværelset en dag. - Men jeg vet bare ikke hva. Jeg har mine tanker, men er ikke sikker.
- Det må være det at vi aldri ser henne smile, sa en av hennes kollegaer.
- Ja. Det er da normalt at unger smiler og ler, av og til i hvertfall?! spurte Gina bekymret.
- Helt enig.
- Jeg lurer på om det er mye fyll hjemme hos henne. Når jeg snakker med henne så nevner hun "flaskebutikken" og at moren sover så mye.
- Å ja? Men, nei, det må da være feil, de er jo så utrolig flotte og nydelige mennesker. Er du sikker på.

- Jeg observerte hennes lek med dukker her en dag, sa Gina til kollegaene en måned senere. - og det jeg så var ikke bra. Jeg er ganske sikker på at det er noe bråk hjemme hos dem. Hun brukte temmelig stygge replikker når hun lekte familie. Replikker som unger må ha hørt et sted for å kunne bruke.
- Kanskje hun har det fra TV. Unger ser ganske mye på TV, folk kan jo nesten bruke den kassa som barnevakt! sa en av hennes kolleger forhåpningsfullt.
- Nei, jeg tror ikke det var TV'en.
- Men har ikke de det ganske bra hjemme da? Det ser da ut til at de er så ressurssterke og at alt går så bra!
- Tja, det skal kanskje se sånn ut? Jeg vet at faren hennes reiser mye i jobben sin. Så i de periodene er det vel i allefall litt mindre bråk

Neste morgen kunne Gina og alle de andre se at Veronicas røde sløyfebånd var borte, og hun så redd ut. Den fillete kjolen som en gang var så fin var skitten, med de samme flekkene som de siste fire dagene. I skolens elevopplysninger stod det at det til og med var Veronicas syvårsdag.
- Jeg ringer barnevernet, sa Gina og grep tak i telefonrøret. - Noen må hjelpe oss å avkrefte mistankene.