|
 |
 |
 |
|
|||
Debut om bygdeungdom |
|||
"ække noe vits i å drunte bort tida her oppe." |
Stillstand
er viktigere enn handling i Kyrre Andreassens debutbok. En fest, en kjøretur,
en fisketur, en hyttetur - de ni novellene beskriver udramatiske episoder
som skjer unge menn i bygden Rotberg.
Kraftverket i bygden blir et symbol for stillstandens dobbelthet: det er fremmedgjørende og kjedelig men samtidig trygt og stabilt. Personene i novellene hører turbinduren; de fisker i demningen; de kjenner stanken fra den; de jobber på kraftverket; de har stevnemøter på rasteplassen med utsikt over kraftverket. I bygden som i novellene er kraftverket alltid tilstede som bakgrunn og drivkraft. "Dragsug" viser både det positive og det negative ved stillstanden. Gard og Rokk drar på fisketur på demningen et par netter før Rokk skal dra fra Rotberg for å studere: "ække noe vits i å drunte bort tida her oppe." (s. 60) Etterpå spiser de en tidlig frokost hos Gards søster og hennes nyfødte barn. Hele erfaringen er preget av ro og trygghet: "Han tygger langsomt, støtter albuene mot bordet, legger merke til åssen alt glir, de rolige bevegelsene, rutinen og tryggheten. Han tenker på hvor ofte de må ha sitti sånn, hvor ofte de kommer til å gjøre det i fremtiden." (s. 67) Novellen slutter med at Gard bestemmer seg for å utsette avreisen: "Jeg kunne jo drøye det til etter helgen, tenker han." Gard og Rokk er hovedpersoner i tre av novellene. Andre noveller gir et mer subtilt inntrykk av å tangere hverandre. To noveller, "Vidde" og "Ekstranummer" får meg til å lure på om hovedpersonene er de samme. I "Vidde" brukes bare pronomenene "han" og "hun", mens hovedpersonene i "Ekstranummer" heter Hans og Mette. Etterhvert avsløres flere og flere likheter mellom de to parene, slik at den siste novellen kan leses som foranledning og forklaring på en episode som nevnes i den første novellen. Etter å ha vent meg til slike gjentagelser og likheter mellom novellene, er nesten-gjentagelsene i "Når jeg går derfra" slående. Her ligner hovedpersonen på personer jeg kjenner fra de andre novellene, men så han sier ting som motsier inntrykket. Bensinkannen han tar med inn i skogen minner skogbrannen som som nevnes i "Tele", men han har bensinkannen med seg hjem uten å tenne på noe. Disse nesten-likhetene tilsvarer rutinen og gjentakelsene i livet til Rotbergs innbyggere. Det meste er som det alltid har vært og forandringer er små. Andreassen bruker et røft og billedrikt språk. Bildører "hælsparkes igjen" (s. 18), "blæra bevrer" (s. 47) og en forventningsfull unggutt "sto midt inni klynga med en fjær i kroppen, en spent fjær som var blitt stramma grundig den morran da han hadde våkna i senga si, i huset som lå under kanten av Hardangervidda, av et romlende elefantbrøl." (s. 30) Språket varierer også fra novelle til novelle. Noveller om fisketurer og kjedsomhet er skrevet i et avdempet språk, mens fest-novellene har en amper stil. "Abrakadabra" er preget av korte, ufullstendige setninger, av banning og mye. "Abrakadabra" har noe så uvanlig som en du-forteller, og det er svært vellykket. Andreassen har prøvd ut mange måter å fortelle på i denne novelle-samlingen, og utnytter virkemidlene godt. Jeg er spent på hans neste bok. | ||
Jill Walker |
|||
