|
 |
 |
 |
|
|||
Et lite apropos til en kunstdiskusjon |
|||
|
Se Kuturspeilet: |
Du verden som norsk kunstverden har hisset seg over Dagsrevyens innslag om Samtidsmuseets utstilling av innkjøp gjennom de siste årene. De fleste av oss som arbeider med kunst i et historisk perspektiv vet at det er forsvinnende lite av det samtiden oppvurderer, som ettertiden verdsetter på samme måte. Ettertiden ser med sine øyne på det fortiden produserte, og det medfører at mange kunstnere ikke får ankerkjennelse før lenge etter sin død, og andre blir behørig plukket ned fra pidestaller de besatt mens de levde. På samme måte er våre store museer fulle av kunstverk som ikke vises for publikum fordi de er uinteressante, for dårlige, viser seg å være kopier eller er rene forfalskninger. Dette skyldes at også eksperter tar feil. Det kjøpes inn gjenstander man argumenterer hardt for, men som på et senere tidspunkt viser seg å ikke holde mål. Tiden er ubarmhjertig mot alle typer feilvurderinger. Det er også grunnen til at all historie stadig skrives på nytt. Nye fakta gir nye innfallsvinkler og revisjoner er av nødvendighet for at vi ikke skal stagnere i gamle oppfatninger. Skal samtidskunsten ha betydning både for nåtiden og for ettertiden, må vi ha bredde på utvalget. Kunstnerne må få slippe til med flest mulig ulike uttrykk. Det betyr ikke at alle kvalitetskriterier skal slettes, eller at diskusjonen om godt og dårlig skal knebles. Som alle andre felt og områder i samfunnet må også samtidskunsten tåle kritikk. Det er mye ubegripelig i dagens eksperimentelle kunstuttrykk og det går en hårfin grense mellom klisjeer og nyskaping. Det eneste vi kan være sikre på er at ettertiden vil felle den avgjørende dom hva som blir stående og hva som dekkes av glemselens slør. De fleste av oss har imidlertid ikke tid til å vente på dette, og ønsker diskusjonen om samtidskunstens rolle velkommen. Vi ønsker oss bare tilstrekkelig takhøyde og at vi slipper de sutrende og fornærmede tonene som vi har hørt til nå. |
||
|
Dorthea Hysing
|
|||
