|
Du verden som norsk kunstverden har hisset seg over Dagsrevyens
innslag om Samtidsmuseets utstilling av innkjøp gjennom de siste
årene. De fleste av oss som arbeider med kunst i et historisk
perspektiv vet at det er forsvinnende lite av det samtiden oppvurderer,
som ettertiden verdsetter på samme måte. Ettertiden ser med sine
øyne på det fortiden produserte, og det medfører at mange kunstnere
ikke får ankerkjennelse før lenge etter sin død, og andre blir
behørig plukket ned fra pidestaller de besatt mens de levde.
På samme måte er våre store museer fulle av kunstverk som ikke
vises for publikum fordi de er uinteressante, for dårlige, viser
seg å være kopier eller er rene forfalskninger. Dette skyldes
at også eksperter tar feil. Det kjøpes inn gjenstander man argumenterer
hardt for, men som på et senere tidspunkt viser seg å ikke holde
mål. Tiden er ubarmhjertig mot alle typer feilvurderinger. Det
er også grunnen til at all historie stadig skrives på nytt. Nye
fakta gir nye innfallsvinkler og revisjoner er av nødvendighet
for at vi ikke skal stagnere i gamle oppfatninger.
Skal samtidskunsten ha betydning både for nåtiden og for ettertiden,
må vi ha bredde på utvalget. Kunstnerne må få slippe til med flest
mulig ulike uttrykk.
Det betyr ikke at alle kvalitetskriterier skal slettes, eller
at diskusjonen om godt og dårlig skal knebles. Som alle andre
felt og områder i samfunnet må også samtidskunsten tåle kritikk.
Det er mye ubegripelig i dagens eksperimentelle kunstuttrykk og
det går en hårfin grense mellom klisjeer og nyskaping. Det eneste
vi kan være sikre på er at ettertiden vil felle den avgjørende
dom hva som blir stående og hva som dekkes av glemselens slør.
De fleste av oss har imidlertid ikke tid til å vente på dette,
og ønsker diskusjonen om samtidskunstens rolle velkommen. Vi ønsker
oss bare tilstrekkelig takhøyde og at vi slipper de sutrende og
fornærmede tonene som vi har hørt til nå. |