Eksellent besøk på Paris-operaen |
Forsommerens inviterte ballettkompani til Pariseroperaen har vært
San Francisco Ballett under sin kunstneriske leder, islandske Helgi Tomasson, som har presentert to programmer i Palais Garnier. Gjestepillet
foregikk midt i mai.
Et sammensatt program var først ute, bestående av fire balletter,
Prism, koreografert av kompaniets sjef Helgi Tomasson, utrolig vakker og delikat og danset til Beethovens klaverkonsert
no 1, med klaversolist Roy Bogas, Night, koreografert av Julia Adam, til original musikk av Matthew Pierce. Dette ble etterfulgt
av Chaconne for piano og to dansere, hvor pianisten Roy Bogas tolket Händels Chaconne i G-dur, igjen med koreografi av Tomasson. Til slutt i det sammensatte programmet Sandpaper, koreografert av Mark Morris, sistnevnte til musikk av Leroy Andersen, som var det eneste
verk i programmet som har vært vist i Europa tidligere.
Helaftensballetten Othello, koreografert av Lar Lubovitch og med originalmusikk av Elliot B. Goldenthal var det andre programmet
i San Francisco Ballettens gjestespill i Paris. Som Othello danset Pierre-Francois Vilanoba og Desdemona Katita Waldo, som til daglig også er gift med hverandre, en bemerkelseværdig
vakker prestasjon.
Det er alltid interessant å oppleve et stort ballettkompani fra
en, for oss fremmed del av kloden, selvom den i dagens flytid
er meget nær. Standarden blant danserne var generelt meget høy.
De enkelte soloprestasjoner var noe å huske og noen presentasjoner.
Utover allerede nevnte Yuan Yuan Tan og Pierre-Francois Vilanoba i vakker samdans i andre satsen av Prism, den cubansk fødte springende mannlige danser Joan Boada, som ville være til stor glede for et hvilket som helst ballettkompani
hvor som helst i verden, samt Joanna Berman og Roman Rykine i Chaconne.
Hva som imidlertid er interessant er å observere hva koreografene
har skapt. Det er godt, med trin og bevegelseskombinasjoner som
er bemerkelsesværdige.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg likte best Helgi Tomassons to verker Prism og Chaconne. Dette var bemerkelsesverdig bra, man satt igjen med en svært
god følelse. Dramaturgisk hadde man lagt opp til at vi i det første
sammensatte programmet skulle få desserten til slutt. Musikalsk
sett var dette også korrekt.
Imidlertid, når man for snart et par ti år siden fikk oppleve
den samme Leroy Anderson musikken, kanskje litt færre numre enn
her, til Wayne McKnights forrykende forestilling med Nasjonalballetten, ble denne Sandpaper en forstemmende opplevelse, og for meg var temperaturen nedadgående.
Ikke at dette ikke var iderikt og godt danset, men man ble dessverre
aldri ferdig, og på et tidspunkt, da alle trodde at dette var
slutt, etter noe som liknet på en forrykende finale, så fortsatte
det hele bare og ble mer og mer langtekkelig. Så bravo for vår
egen gamle produksjon. I denne produksjon hadde man også med Sledeturen, Skrivemaskinen, Trompeterens Lullaby og The Syncopated Clock, samt alle de andre populære Leroy Anderson-melodiene.
Et overbegeistret publikum i Palais Garnier var imidlertid jublende
glade, og med god grunn, for dette var et godt ballettgjestespill
med de nevnte reservasjoner. |
