Foto: Leif Gabrielsen
"Garantert ekte ren galtebust"
"Hva skal man gjøre hele den lange dag. Dag ut og dag inn."
"Alt det jeg sier virker kanskje merkelig. Hvis det ikke var for at alt her er merkelig."
"For en forbannelse bevegeligheten er."
"Å ikke vite sikkert, det er en Guds nåde."
|
- Ikke desperat nok?
Kari Simonsen høres litt forbløffet ut i telefonen.
- Synes du altså det var en trist forestilling. Jeg mener vel egentlig
ikke å spille Winnie som trist. Jeg synes hun er tapper, jeg. Hun
fyller livet med det hun har. Ord og tingene i håndveska. Fylle livet
gjør vi jo alle sammen. Det handler jo ikke om noe annet. Livet,
altså.
Kari Simonsen kvitrer til meg i telefonen dagen etter at jeg så
henne på Amfiscenen i det uhyre krevende monologstykket Deilig
Dager av Samuel Beckett fra 1961.
Hun svarer meg så uanfektet og så mye som Winnie fremdeles
at det nå går opp for meg at det var akkurat det som
gikk galt med Svein Scharffenbergs oppsetning. Jeg så først
og fremst Kari Simonsen. Det var ikke distanse nok i rollen, ikke
nok Beckett.
Krevende stykke
Stykket er krevende, bevare meg vel. I første akt sitter Winnie
i en jordhaug eller på toppen av en jordklode eller hva det nå
er den stilreine scenografen Lubos Hruza har forsøkt å
skape. På et av svart-hvittfotografiene i programmet ser det nesten
ut som om en enorm forlengelse av et flommende skjørt. Jeg liker
å tro at det iallfall også er et slags skjørt.
Et moder jord-antrekk. Dermed kommer det nemlig umerkelig fram en symbolikk
om at hun sitter til midjen i sin egen kjole, sitt eget liv, sin egen verden
og kan ikke røre seg. Må leve bare fra midjen og opp. Alt nedenfor
navelen er uinteresant.
I programmet siterer Steinar Vestli og Ragnhild Samuelsberg
en mann ved Jan Kott som har skrevet et essay om Deilige Dager.
"Deilige Dager gir et sant bilde av hverdagen på et pleiehjem
- pasienten som pusler med sine fattige eiendeler i sengen....og deler inn
dagen i de kvernende rutinene, tiden som bare renner i vei, fortere og fortere".
Den tolkningen blir banaliserende i forhold til teksten, synes jeg. Kari
Simonsen er enig.
- Står det i programmet at dette handler om et gammelt menneske, sier
Kari Simonsen, nesten forskrekket.
- Det tror jeg slett ikke. Tvert imot, det er en kvinne i zenit, midt i
livet, rammen er heller relasjonen, ekteskapet, enn livets slutt selv. Nei,
dette handler ikke om alderdom. Det handler om å leve, om å
holde seg i ånde. Slik vi alle gjør.
Winnie holder seg i ånde med å stelle seg, ta ting ut
og inn av veska, snakke til sin ordknappe mann Willie, spilt av Per
Christensen. Dagen går, hun fyller den med å registrere
det. At den går. Det er noe febrilsk over Winnie-rollen. Over
Kari Simonsen er det mer pludrete prat. Det blir ikke desperat
nok. Selv ikke der språket løsner i annen akt og alt fragmenterer
seg opp for Winnie. Det blir ikke desperasjon bare av å snakke
høyt og brått. Øynene må med.
Livskunster eller livsløgner
Det er tydelig at Winnie balanserer - både på grensen
mellom liv og død, men først og fremst i måten hun takler
det på. Er Becketts tekst først og fremst en fragmentert
monolog i livskunsten eller livsløgnens tegn? Eller forteller Deilige
Dager oss at den forskjellen, når det kommer til stykke, er
illusorisk?
Her blir Kari Simonsen for utydelig. Enten fordi hun gjør
det hun er litt forsiktig. Eller fordi hun ikke har format til å være
så nyansert tvetydig. Jeg får dessverre følelsen av det
siste.
Winnie synker ned i jorda og under hele andre akt, som varte over
en halv time, var bare hodet og halsen synlig for publikum. Resten av kroppen
var langt der nede i jord-skjørtet.
Et sjofelt grep av Beckett overfor skuespilleren, å la bare
ansiktet få være eneste visuelle kontaktflate med publikum.
Selv om Kari Simonsen var god under gummitrynesekvensen i begynnelsen
der hun skal sjekke hvorvidt hun faktisk kan se seg sjøl, nå
som hun ikke lenger har armene fri til å holde speilet, var særlig
denne delen av teksten ett eller to nummer for stor for Simonsen.
Ikke ynkelig
- Jeg synes ikke Winnie er ynkelig. Hun viser tvert imot at hun har
overskudd og humør. Hva annet kan hun gjøre nn å ta
tannbørsten opp og ned av veska hele dagen. Jo, hun har jo Brownien,
da. Sier Kari Simonsen.
Og er fornøyd når jeg peker på at slutten er der oppsetninga
er mest åpen og sånn sett kanskje mest teksttro.
-Ja, for om Wilie prøver å krabbe opp for å berøre
Winnies hode, kanskje kjærlig, om han vil ha pistolen som ligger
ved siden av henne, og skal han da bruke den på seg eller henne, det
står åpent, sier Kari Simonsen.
- Deilig åpent, sier jeg.
Tiril Bjørkvold
|
