 |
 |
 |
 |
|
|||
Webers lov |
|||
|
Arne Berggren burde ha nok laurbær å hvile på. Som dramatiker husker vi ham fra
det fabelaktige morsomme Sexy på Centralteateret forrige sesong.
(se Kulturspeilets omtale). Han mottok Kritikerprisen for Stillemannen og er
også kjent fra sin virksomhet i bandet Dronning Mauds Land.
Det er følgelig ikke hans skrivekvaliteter det står på. Derfor føles denne kortfattede boka noe villet. For vi greier ikke helt å gripe hva han vil fram til i denne halvt eksistensialistiske, halvt krimpregete boka om kanskje farssavn, kanskje det forslitte finne-seg-selv. Mannen kan skrive og han er ikke avhengig av å gjøre en likesom-seriøs greie for å bevise det. |
||
Kjell Moe
|
|||
