Kulturspeilet_Karoline

Thomas Bernhard:
Pusten
Kulden
Gyldendal Norsk Forlag
Oversettelse. Sverre Dahl

Thomas Bernard
av Thomas S. Nilsen

Ethvert arbeid, enhver beskjeftigelse frastøtte meg dypt, jeg ble kvalm av de arbeidendes, de yrkesaktives sløvsinn, jeg så alt det motbydelige ved de yrkesaktive og arbeidende, deres absolutte menings- og hensiktsløshet. Å arbeide, være beskjeftiget, bare for å kunne overleve, dette ble jeg kvalm av, dette bød meg imot.

Livet er ikke annet enn fullbyrdelsen av en straff....Verden er en straffeanstalt....Husk at du ved fødselen er dømt til livsvarig fengselsstraff

....bare den skamløse er autentisk....min eksistens som jeg så inderlig måtte elske, men samtidig hate så voldsomt

Stå opp og begynne mot meningsløsheten, arbeide og tenke utelukkende i meningsløshet

Fra tid til annen var slike sykdommer, faktiske eller ikke faktiske, som han uttrykte seg, nødvendige for å kunne gjøre seg de tanker som mennesket ikke fikk seg til å tenke uten en slik sykdom en stund

Bestefars død, hvor forferdelig den hadde måttet fortone seg og virke på meg, hadde vært en befrielse.....erkjente mulighetene ved å være fullstendig alene....et liv hvor jeg var fullstendig henvist til meg selv

Allerede på denne tiden hadde jeg flyktet inn i skrivingen...jeg eksisterte bare når jeg skrev; min bestefar, dikteren, var død, nå fikk jeg skrive, nå hadde jeg muligheten til selv å dikte..

Vi utsetter de avgjørende spørsmålene idet vi uavbrutt stiller unyttige og helt vanlige, latterlige spørsmål, og når vi stiller de avgjørende spørsmålene, er det for sent Ethvert arbeid, enhver beskjeftigelse frastøtte meg dypt, jeg ble kvalm av de arbeidendes, de yrkesaktives sløvsinn, jeg så alt det motbydelige ved de yrkesaktive og arbeidende, deres absolutte menings- og hensiktsløshet. Å arbeide, være beskjeftiget, bare for å kunne overleve, dette ble jeg kvalm av, dette bød meg imot.
Således avsluttes Kulden, det siste bindet i Thomas Bernhards selvbiografi. Erkjennelsen om at livet bør være noe mer enn blott overlevelse og at dette 'noe mer' er å finne i kunsten vil antagelig ikke være langt fra en plausibel tolkning på Bernhards selvbiografi, i alt fem bind. Det er sogar fristende å se Bernhard i tradisjon med den klassiske dannelsesroman, men den følsomhet og symbolisme som preger verkene til f.eks Goethe og Novalis er fraværende. I det hele tatt er det lite som er romantisk ved Thomas Bernhards erindringer fra barndom og ungdom.
Pusten begynner med den unge Bernhards innleggelse på distriktssykehuset i Saltzburg for en våt brysthinnebetennelse som på slutten av boken utvikler seg til lungetuberkulose. I Kulden følger vi hans opphold på lungesanatoriumet Grafenhof frem til hans selvbefattede utskrivelse.
Tuberkulose er en forferdelig sykdom som tar livet av folk, den er hverken romantisk eller poetisk. Man kan si at med Thomas Bernhard gikk tuberkulose definitivt av moten. Den foredlende effekt tuberkulosen hadde på Hans Castorp i Trollfjellet til Thomas Mann finner vi ikke her. Tuberkulose har kun en nedbrytende og forrående effekt som den dødelige sykdommen den var. Medpasientene er kun opptatt av spyttproduksjon, et tegn på sykdommens fremskredenhet og de tar sin stolthet i å produsere mest spytt. Legene er ignorante og lite interesserte i sin pasienter. Hele sanatoriet er isolert fra verden, de lungesyke er datidens spedalske. I det hele tatt beskriver Bernhard både sykehus, sanatorium, sykdomsforløp og sykdommenes partikularia så godt at ved en doktordisputas ble det av en doktorand påvist forbløffende likhet mellom Bernhards beskrivelser og det som forefantes i medisinske fagbøker. Sykdommen er ikke lenger en metafor, skjønt den kan fungere i erkjennelsens tjeneste.
I likhet med Thomas Manns Berghof i Trollfjellet er Grafenhof et mikrokosmos, et sted hvor verden speiles og konsentreres, kun at den verden som speiles er gemen og smålig. Grafenhof føles mer som en straffeanstalt enn et sanatorium, et sted hvor den syke er selv årsak til sin sykdom og må ta straffen for det:
'Livet er ikke annet enn fullbyrdelsen av en straff....Verden er en straffeanstalt....Husk at du ved fødselen er dømt til livsvarig fengselsstraff'. For den garvede Bernhard leser er dette velkjent, og man har sogar lært ved tiden å se igjennom dette nihilistiske slør. Ved en repeterende avvisning av tradisjonen og kulturen vil man oppnå en viss autensitet:
....bare den skamløse er autentisk....min eksistens som jeg så inderlig måtte elske, men samtidig hate så voldsomt.'
Det autentiske er avsløringen av alt falskt - det falske i katolisismen, i politikken, samfunnet, sykehusene, skoleverk, diktningen, alt det som er pretensiøst. Først ved en slik blottstillelse av meningsfraværet i verden og ved de institusjoner som strukturerer den kan dikteren begynne sitt virke, slik Bernhard drømte der han lå på lungesanatoriet: 'Stå opp og begynne mot meningsløsheten, arbeide og tenke utelukkende i meningsløshet', resultatet av ekstensiv lesning av Schopenhauer, Hölderlin, Dostoijevski, Shakespeare, Motaigne og Pascal. Diktere og filosofer han arvet av sin bestefar Johannes Freumbichler, en lokal og ikke for suksessfull hjemstavnsforfatter. Mye av Pusten er nettopp om forholdet bestefar og barnebarn, noe Bernhard har megen tid å reflektere over der han ligger på dødsrommet. Bernhards bestefar fungerte som oppdrager siden Bernhards virkelig far aldri hadde vedkjent seg farskapet. Det var ånden fremfor materien som preget oppdragelsen, og det er i denne sammenheng man kanskje finner den viktigste erfaringen ved sykehusoppholdet, og senere på Grafenhof. Johannes Freumbichler var tilfeldigvis på det samme sykehus som sitt barnebarn og under deres samtaler der gjorde han rede for den eksistensielle betydning av sykdom:
'Fra tid til annen var slike sykdommer, faktiske eller ikke faktiske, som han uttrykte seg, nødvendige for å kunne gjøre seg de tanker som mennesket ikke fikk seg til å tenke uten en slik sykdom en stund'.
Sykdommen får en katarsis funksjon hvor livets realiteter blir skuet og følt i sin ytterste konsekvens, man får perspektiver. Og for bestefaren var disse perspektivene kunsten, en kunst som skulle vise vei til fordel for den skrøpelige materien, kroppen. Kunsten var den løpebane bestefaren hadde planlagt for sitt barnebarn, og slik ble det, men først - og kanskje på grunn av - da han døde under det selvsamme sykehusopphold, noe Bernhard fikk kjennskap til i en nekrolog i avisen:
'Bestefars død, hvor forferdelig den hadde måttet fortone seg og virke på meg, hadde vært en befrielse.....erkjente mulighetene ved å være fullstendig alene....et liv hvor jeg var fullstendig henvist til meg selv'
Dette gir Bernhard motet til eget liv og blant Bernhards første publikasjoner finner vi 'På en dikters grav', om bestefaren Johannes Freumbichler i Saltzurger Volksblatt. Bestefaren var en læremester i klassisk dannelsesromanen oppsett, og hans død foranlediget den viktige erkjennelsen om frihet og individualitet som skal til for den kunstneriske - og senere meget opprørske - løpebane. Individualiteten er noe Bernhard tar opp i hele sitt forfatterskap, og er direkte årsaken til den kritikk som finnes av nasjonalstater, især Østerrike, katolisismen, nasjonalsosialismen og alle systemer som behandler mennesker som objekt og ikke som subjekt. Men Pusten er opptatt av den virkelige sykdom, noe titlen angir, den lungesykes evige problem - pusten. Oppholdet på sanatoriet i Kulden gir mer rom for refleksjoner, Bernhard flykter inn i literaturen:
Allerede på denne tiden hadde jeg flyktet inn i skrivingen...jeg eksisterte bare når jeg skrev; min bestefar, dikteren, var død, nå fikk jeg skrive, nå hadde jeg muligheten til selv å dikte..
Lungetuberkulosen med sin fysiske nedbrytning av kroppen blir nesten en slags mulighetsbetingelse for literaturen. Kulden viser hen til den sinnsstemning som den lungesyke føler seg i sin isolasjon og sykdom, et sted hvor tiden samtidig er knapp og i overflod. Bernhard er kommet frem til at eksistensen er for dyrbar og tilfeldig at man kan sløse den bort:
Vi utsetter de avgjørende spørsmålene idet vi uavbrutt stiller unyttige og helt vanlige, latterlige spørsmål, og når vi stiller de avgjørende spørsmålene, er det for sent.
Denne individualistiske holdning fra Bernhard er ikke kun et spørsmål om erkjennelse, kunst, men også om moral og anstendighet. Problemer som Bernhard skulle ta opp i sine skrifter helt frem til sin død. Bernhard har kommet frem til motet. Kanskje det viktigste budskap i Kulden og den endelige erkjennelse i sin egen dannelse. Mot til å fortsette, mot til å erkjenne det meningsløse og forgjengelige, mot til å arbeide mot meningsløsheten.
Bernhards selvbiografi er ikke tro mot de faktiske hendelsesforløp. Men det er av mindre betydning. Dette er historien om et 'jeg' og dets vei til et livsmot i etterkrigstidens Europa. Et mot som kanskje ikke har pretensjonen til den forrige generasjon kunstnere og de kunstnere som Bernhard forholder seg til, men er likevel et mot, et ja. Dette reflekteres i et språk som for Bernhards del ble stadig mer spartansk og repetetivt, et pretensjonsløst språk, et språk som bryter ned illusjonene om det store, et språk som nullstiller, barberer ned til benet for der å nå fundamentet. Hvilket er Thomas Bernhard prosjekt, for sitt 'jeg', kulturen og verden.

Thomas Nilsen

Thomas Bernhard: Pusten Kulden Gyldendal Norsk Forlag Oversettelse. Sverre Dahl
Thomas Bernard
av Thomas S. Nilsen
Ethvert arbeid, enhver beskjeftigelse frastøtte meg dypt, jeg ble kvalm av de arbeidendes, de yrkesaktives sløvsinn, jeg så alt det motbydelige ved de yrkesaktive og arbeidende, deres absolutte menings- og hensiktsløshet. Å arbeide, være beskjeftiget, bare for å kunne overleve, dette ble jeg kvalm av, dette bød meg imot. Livet er ikke annet enn fullbyrdelsen av en straff....Verden er en straffeanstalt....Husk at du ved fødselen er dømt til livsvarig fengselsstraff ....bare den skamløse er autentisk....min eksistens som jeg så inderlig måtte elske, men samtidig hate så voldsomt Stå opp og begynne mot meningsløsheten, arbeide og tenke utelukkende i meningsløshet Fra tid til annen var slike sykdommer, faktiske eller ikke faktiske, som han uttrykte seg, nødvendige for å kunne gjøre seg de tanker som mennesket ikke fikk seg til å tenke uten en slik sykdom en stund Bestefars død, hvor forferdelig den hadde måttet fortone seg og virke på meg, hadde vært en befrielse.....erkjente mulighetene ved å være fullstendig alene....et liv hvor jeg var fullstendig henvist til meg selv Allerede på denne tiden hadde jeg flyktet inn i skrivingen...jeg eksisterte bare når jeg skrev; min bestefar, dikteren, var død, nå fikk jeg skrive, nå hadde jeg muligheten til selv å dikte.. Vi utsetter de avgjørende spørsmålene idet vi uavbrutt stiller unyttige og helt vanlige, latterlige spørsmål, og når vi stiller de avgjørende spørsmålene, er det for sent	Ethvert arbeid, enhver beskjeftigelse frastøtte meg dypt, jeg ble kvalm av de arbeidendes, de yrkesaktives sløvsinn, jeg så alt det motbydelige ved de yrkesaktive og arbeidende, deres absolutte menings- og hensiktsløshet. Å arbeide, være beskjeftiget, bare for å kunne overleve, dette ble jeg kvalm av, dette bød meg imot. Således avsluttes Kulden, det siste bindet i Thomas Bernhards selvbiografi. Erkjennelsen om at livet bør være noe mer enn blott overlevelse og at dette 'noe mer' er å finne i kunsten vil antagelig ikke være langt fra en plausibel tolkning på Bernhards selvbiografi, i alt fem bind. Det er sogar fristende å se Bernhard i tradisjon med den klassiske dannelsesroman, men den følsomhet og symbolisme som preger verkene til f.eks Goethe og Novalis er fraværende. I det hele tatt er det lite som er romantisk ved Thomas Bernhards erindringer fra barndom og ungdom. Pusten begynner med den unge Bernhards innleggelse på distriktssykehuset i Saltzburg for en våt brysthinnebetennelse som på slutten av boken utvikler seg til lungetuberkulose. I Kulden følger vi hans opphold på lungesanatoriumet Grafenhof frem til hans selvbefattede utskrivelse. Tuberkulose er en forferdelig sykdom som tar livet av folk, den er hverken romantisk eller poetisk. Man kan si at med Thomas Bernhard gikk tuberkulose definitivt av moten. Den foredlende effekt tuberkulosen hadde på Hans Castorp i Trollfjellet til Thomas Mann finner vi ikke her. Tuberkulose har kun en nedbrytende og forrående effekt som den dødelige sykdommen den var. Medpasientene er kun opptatt av spyttproduksjon, et tegn på sykdommens fremskredenhet og de tar sin stolthet i å produsere mest spytt. Legene er ignorante og lite interesserte i sin pasienter. Hele sanatoriet er isolert fra verden, de lungesyke er datidens spedalske. I det hele tatt beskriver Bernhard både sykehus, sanatorium, sykdomsforløp og sykdommenes partikularia så godt at ved en doktordisputas ble det av en doktorand påvist forbløffende likhet mellom Bernhards beskrivelser og det som forefantes i medisinske fagbøker. Sykdommen er ikke lenger en metafor, skjønt den kan fungere i erkjennelsens tjeneste. I likhet med Thomas Manns Berghof i Trollfjellet er Grafenhof et mikrokosmos, et sted hvor verden speiles og konsentreres, kun at den verden som speiles er gemen og smålig. Grafenhof føles mer som en straffeanstalt enn et sanatorium, et sted hvor den syke er selv årsak til sin sykdom og må ta straffen for det: 'Livet er ikke annet enn fullbyrdelsen av en straff....Verden er en straffeanstalt....Husk at du ved fødselen er dømt til livsvarig fengselsstraff'. For den garvede Bernhard leser er dette velkjent, og man har sogar lært ved tiden å se igjennom dette nihilistiske slør. Ved en repeterende avvisning av tradisjonen og kulturen vil man oppnå en viss autensitet: ....bare den skamløse er autentisk....min eksistens som jeg så inderlig måtte elske, men samtidig hate så voldsomt.' Det autentiske er avsløringen av alt falskt - det falske i katolisismen, i politikken, samfunnet, sykehusene, skoleverk, diktningen, alt det som er pretensiøst. Først ved en slik blottstillelse av meningsfraværet i verden og ved de institusjoner som strukturerer den kan dikteren begynne sitt virke, slik Bernhard drømte der han lå på lungesanatoriet: 'Stå opp og begynne mot meningsløsheten, arbeide og tenke utelukkende i meningsløshet', resultatet av ekstensiv lesning av Schopenhauer, Hölderlin, Dostoijevski, Shakespeare, Motaigne og Pascal. Diktere og filosofer han arvet av sin bestefar Johannes Freumbichler, en lokal og ikke for suksessfull hjemstavnsforfatter. Mye av Pusten er nettopp om forholdet bestefar og barnebarn, noe Bernhard har megen tid å reflektere over der han ligger på dødsrommet. Bernhards bestefar fungerte som oppdrager siden Bernhards virkelig far aldri hadde vedkjent seg farskapet. Det var ånden fremfor materien som preget oppdragelsen, og det er i denne sammenheng man kanskje finner den viktigste erfaringen ved sykehusoppholdet, og senere på Grafenhof. Johannes Freumbichler var tilfeldigvis på det samme sykehus som sitt barnebarn og under deres samtaler der gjorde han rede for den eksistensielle betydning av sykdom: 'Fra tid til annen var slike sykdommer, faktiske eller ikke faktiske, som han uttrykte seg, nødvendige for å kunne gjøre seg de tanker som mennesket ikke fikk seg til å tenke uten en slik sykdom en stund'. Sykdommen får en katarsis funksjon hvor livets realiteter blir skuet og følt i sin ytterste konsekvens, man får perspektiver. Og for bestefaren var disse perspektivene kunsten, en kunst som skulle vise vei til fordel for den skrøpelige materien, kroppen. Kunsten var den løpebane bestefaren hadde planlagt for sitt barnebarn, og slik ble det, men først - og kanskje på grunn av - da han døde under det selvsamme sykehusopphold, noe Bernhard fikk kjennskap til i en nekrolog i avisen: 'Bestefars død, hvor forferdelig den hadde måttet fortone seg og virke på meg, hadde vært en befrielse.....erkjente mulighetene ved å være fullstendig alene....et liv hvor jeg var fullstendig henvist til meg selv' Dette gir Bernhard motet til eget liv og blant Bernhards første publikasjoner finner vi 'På en dikters grav', om bestefaren Johannes Freumbichler i Saltzurger Volksblatt. Bestefaren var en læremester i klassisk dannelsesromanen oppsett, og hans død foranlediget den viktige erkjennelsen om frihet og individualitet som skal til for den kunstneriske - og senere meget opprørske - løpebane. Individualiteten er noe Bernhard tar opp i hele sitt forfatterskap, og er direkte årsaken til den kritikk som finnes av nasjonalstater, især Østerrike, katolisismen, nasjonalsosialismen og alle systemer som behandler mennesker som objekt og ikke som subjekt. Men Pusten er opptatt av den virkelige sykdom, noe titlen angir, den lungesykes evige problem - pusten. Oppholdet på sanatoriet i Kulden gir mer rom for refleksjoner, Bernhard flykter inn i literaturen: Allerede på denne tiden hadde jeg flyktet inn i skrivingen...jeg eksisterte bare når jeg skrev; min bestefar, dikteren, var død, nå fikk jeg skrive, nå hadde jeg muligheten til selv å dikte.. Lungetuberkulosen med sin fysiske nedbrytning av kroppen blir nesten en slags mulighetsbetingelse for literaturen. Kulden viser hen til den sinnsstemning som den lungesyke føler seg i sin isolasjon og sykdom, et sted hvor tiden samtidig er knapp og i overflod. Bernhard er kommet frem til at eksistensen er for dyrbar og tilfeldig at man kan sløse den bort: Vi utsetter de avgjørende spørsmålene idet vi uavbrutt stiller unyttige og helt vanlige, latterlige spørsmål, og når vi stiller de avgjørende spørsmålene, er det for sent. Denne individualistiske holdning fra Bernhard er ikke kun et spørsmål om erkjennelse, kunst, men også om moral og anstendighet. Problemer som Bernhard skulle ta opp i sine skrifter helt frem til sin død. Bernhard har kommet frem til motet. Kanskje det viktigste budskap i Kulden og den endelige erkjennelse i sin egen dannelse. Mot til å fortsette, mot til å erkjenne det meningsløse og forgjengelige, mot til å arbeide mot meningsløsheten. Bernhards selvbiografi er ikke tro mot de faktiske hendelsesforløp. Men det er av mindre betydning. Dette er historien om et 'jeg' og dets vei til et livsmot i etterkrigstidens Europa. Et mot som kanskje ikke har pretensjonen til den forrige generasjon kunstnere og de kunstnere som Bernhard forholder seg til, men er likevel et mot, et ja. Dette reflekteres i et språk som for Bernhards del ble stadig mer spartansk og repetetivt, et pretensjonsløst språk, et språk som bryter ned illusjonene om det store, et språk som nullstiller, barberer ned til benet for der å nå fundamentet. Hvilket er Thomas Bernhard prosjekt, for sitt 'jeg', kulturen og verden.
Thomas Nilsen

Thomas Bernhard: Pusten KuldenGyldendal Norsk Forlag Oversettelse. Sverre Dahl

Thomas Bernard

av Thomas S. Nilsen

Thomas Nilsen

Thomas Bernhard:
Pusten
Kulden
Gyldendal Norsk Forlag
Oversettelse. Sverre Dahl