|
 |
 |
 |
|
|||
Storslått Bruckner |
|||
Storslått framføring av Bruckner,
illustrasjon Kristin Andreassen
|
Etter å ha trimmet seg med seks av Haydns London-symfonier,
kom Oslo-filharmonien og Mariss Jansons denne uka
til livets alvor. Nå skulle man ta fatt på en av de
aller mest storslåtte verkene innen den symfoniske litteraturen.
Bruckners syvende er et verk du ikke akkurat nærmer deg på
samme måte som en Haydn-symfoni. Men bevares så det hjelper å
ha litt grunnleggende Haydn i blodet når man skal bryne seg på noe slikt.
Men før man kom til Bruckner spilte orkesteret Egil Hovlands nye obo-konsert som ble urframført på konserten kvelden før. Det var mye vakker musikk i en nyenkel stil hvor innslagene av koralliknende passasjer var dominerende. Men som helhet var det et heller kjedelig verk, av og til på grensen til det spekulative. Vi opplevde lite spenning ved det. Å oppleve Bruckners mektige symfoni etter pause var som å gå fra en verden til en annen. Man burde ikke sammenlikne Hovland og Bruckner men fristelsen ligger der i og med at begge har et tyngdepunkt i kirkemusikk. Men hos Bruckner er det ikke små passasjer av koraliknende temaer som vever seg inn i satsen, her er det mektige katedraler som velver seg oppover som mektige byggverk. Man kan ikke spille Bruckner som Haydn. Å mestre Bruckner er å finne meningen med en linje som først sluttføres etter enorme symfonisatser av umenneskelig lengde og dimensjoner - og å holde den sitrende spenningen oppe hele veien. Det er å finne ankerfeste og mestre den vanskelige balansen mellom Bruckners veldige utladninger og hans meditative stillhet hvor alt springer ut fra en enkelt tone, et orgelpunkt. For en dirigent og et orkester vil det alltid være en drøm å spille Bruckner - og mestre denne musikken. Oslo-filharmonien har hatt mye Bruckner på programmet denne sesongen, og mer venter. Den syvende symfonien er et verk som orkesteret skal ta med seg ut på neste sesongs omfattende gjestespill. Oslo-filharmonien skal framføre den i Salzburg, Kiel og Wiens Musikverein. (Se forøvrig vårt oppslag om orkesterets turneplaner neste sesong.) Til da vil de få tid nok til å trimme seg. For på konserten 30.4. var ikke orkesteret ennå helt på innsiden av verket. Noen ørsmå glipp i presisjonen som vi særlig merket hos strykerne, må ganske sikkert tilskrives for kort prøvetid og hardt pressede dager når Mariss Jansons er i byen. Samme dag som konserten fant sted hadde orkesteret vært på orkesterprøve i Lommedalen kirke i forbindelse med plateopptak for EMI. Selv om dette bare er for pirk å regne, synes vi det er riktig å påpeke fordi vi regner med at etter ytterligere prøver og konserten i Lillehammer i august, vil det hele være på plass. Bruckner er en komponist som Oslo-filharmonien har forsøkt seg på flere ganger. Deres innspilling av den niende i fullført form, er fremdeles den eneste referanseinnspillingen av denne symfonien med samtlige fire satser. Med Bruckner får orkesteret også anledning til å spenne ut sitt veldige potensiale i de dynamiske utladningene som orkesterets messingblåsere har i seg. Foreløpig brummer det bare, men det gir bud om mye storslått Bruckner fra Oslo-filharmonien i tiden som kommer. Vi gleder oss til å høre denne symfonien når den er ytterligere modnet et hakk eller to og grepet er festet. Bare det helt perfekte duger når Bruckner skal framføres. Og her må vi også si noen ord om akustikken i Oslo Konserthus. Selv om store framskritt er gjort de to siste årene, særlig merker vi dette på den fyldige bass-klangen, er fremdeles lydbildet ennå ikke helt perfekt. Nå er det strykerne - fioliner og dels bratsjer - som får lide. Klangen blir for tørr, vi savner den varmen og fyldigheten fra et symfoniorkester på hundre musikere som vi skulle høre når Bruckner framføres. Det jobbes med saken og la oss ikke være nødt til å dra til Lommedalen kirke for å høre Oslo-filharmonien spille med god akustikk i tiden framover! Dette sagt ikke for å ta luven vekk fra en konsertopplevelse som vil gå inn som et av høydepunktene i denne sesongen. Det er alltid fest når Mariss Jansons står på podiet, og en merker at den unike kjemien som musikere og dirigent har seg i mellom også smitter på musikken de framfører. Sjelden opplever vi et mer lydhørt publikum - du kan i lange perioder høre knappenå la falle - og dermed blir det også atskillig mer harking og hosting mellom satsene. Den uheldige personen i salen som måtte pusse nesa rett før fjerdesatsen skulle innledes, gjør det neppe en gang til. Et slikt trompetstøt forstyrret bå de dirigent og musikere i påtakelig grad i konsentrasjonen. En annen ting må nevnes, og dette er også ut utslag av tilfeldigheter, men beklagelige sådanne. 30. april er Hitlers dødsdag, og dessverre markeres denne i enkelte kretser ennå. Musikken som spilles ved denne anledningen er Siegfrieds Rhin-ferd fra Götterdämmerung og annensatsen fra Bruckners syvende symfoni. Tysk radio spilte denne satsen kontinuerlig 30. april 1945, og musikken er dessverre blitt et symbol for Hitler-dyrkingen. Det sto ingen oppstilte svartskjorter med utstrakte armer nedover sidegangene i Konserthuset denne kvelden. Men de kunne like gjerne stått der, for musikken har slik kraft i seg at selv slikt er den i stand til å overtrumfe. |
||
Kjell Moe |
|||
