 |  |  |  |
| |||
Andsnes: skulle jeg spille disse stykkene måtte jeg gjøre det som ung! | |||
|
Se også omtaler av andre innspillinger med Andsnes i
Kulturspeilet: Se også andre oppslag i Kulturspeilet om Andsnes:
| Friskt, feiende og ungdommelig. Det er ikke vanskelig å finne superlativer for Leif Ove Andsnes' spill på hans siste CD: klaverkonserter av to av århundrets sentrale komponister, skrevet når de selv var på samme alder som Leif Ove Andsnes. Både Sjostakovitsj' første klaverkonsert og Britten's er skrevet av relativt unge komponister helt i starten av sine karrriere. "Jeg synes at konsertene står godt i forhold til hverandre", sier Leif Ove Andsnes til Kulturspeilet,"De er skrevet som bravurkonserter på den tiden de (Sjostakovitsj og Britten)forsøkte å finne identitet. Jeg følte det slik at skulle jeg spille disse stykkene måtte jeg gjøre det som ung." Men hvorfor Britten? "Jeg spilte denne konserten så tidlig som i Albert Hall i 1991 på debuten min på PROMS-konsertene ," sier Leif Ove Andsnes og synes det er ekstra artig å introdusere denne relativt ukjente klaverkonserten for britene. Plateselskapet er tydeligvis klippefast i sin oppfatning av at de kan ri på en Andsnes-bølge for tiden. Det er ikke mer enn to uker siden han var aktuell med Szymanovskijs Symphonie concertante, riktignok som del av en dobbelt-CD der operaen Kong Roger tar mesteparten av oppmerksomheten. Men det sier noe om den unge Karmøy-pianistens posisjon når plateselskapet midt i en tid hvor de kutter ned på sine nyproduksjoner i løpet av tre uker lanserer en ung norsk pianist med to CD'er med klaverkonserter fra 1900-tallet hvor to av tre ikke er av de mest spilte. Markedsfolkene hos EMI må sikkert se at det ligger et stort potensiale hos Andsnes overfor det CD-kjøpende publikum i Storbritannia (og Norge). Vi som er mer interessert i musikken, opplever dette som prakfullt. Vi skrev i vår omtale av Szymanovskij-innspillingen at Andsnes' spill alene var verdt et kjøp av to CD'er med en hel opera attåt. Denne nye CD'en er udiskutabel: den er praktfull! Det er stor musikk framført gnistrende friskt av en ung pianist som tar med seg sin ungdom inn i tolkningen av verkene. Brittens klaverkonsert er ikke så mye spilt. Den er også temmelig ulik alt annet Britten komponerte. Han skrev konserten som 26-åring og hadde i tankene at han skulle oppføre den selv som den fremragende pianisten han var. Konserten er preget av bravurmessig utadvendt, og i de ikke få candeza-liknende partiene hører vi gjenklang av Liszt og Rakhmaninov. Han legger også inn små hint og antydninger til tidens populære musikk, i annensatsens vals hører vi blaff av synkopinger og blues. Konsertens svakhet er at den er svært oppstykket. Satsene hører ikke helt sammen og noe av forklaringen er at Britten reviderte den gjentatte ganger og faktisk skrev nye satser til erstatning for dem han ikke var helt fornøyd med. Det er dristig av Leif Ove Andsnes å velge dette verket når han kommer med sin første fullstendige CD-utgivelse etter Haydn-sonatene tidligere i år og Brahms-konserten for snart et år siden - for ikke å glemme Szymanovskij-concertanten og Rakhmaninov-sangene for ikke så lenge siden. Men det er morsom og fengslende musikk og vi satte absolutt pris på dette bekjentskapet med hittil ukjente sider av Benjamin Brittens produksjon. Det finnes ikke altfor mange innspillinger av denne konserten fra før. Andsnes' bidrag vil derfor være velkomment. Sjostakovitsj' første klaverkonsert er CD'ens andre store verk. Her får Andsnes følge av den svenske trompetisten Håkan Hardenberger. Det er ikke så veldig lenge siden EMI ga ut denne konserten i en innspilling med Mariss Jansons, Michel Rudy, Ole Edvard Antonsen og Berliner-filharmonikerne. Plateselskapet må derfor ha gode grunner til å tro at denne nye innspillingen vil hevde seg. Det er en klart forskjellig innspilling. Der Mariss Jansons og Berliner-filharmonikerne utnytter Sjostakovitsj for alt hva han er verdt, er det samspillet mellom Andsnes og Hardenberger som vi fengsles av med denne innspillingen. De lytter til hverandre og tar lengre opphold enn Rudy/Antonsen. Dermed får konserten et større spenn. Sjostakovitsj har tydeligvis ikke vondt av noen hvileskjær midt oppe i sin heseblesende energi. Her er kåt spillegalskap koblet med ettertenksomhet og roligere øyeblikk. Vi likte denne måten å tilnærme seg Sjostakovitsj på. Også denne konserten stammer fra en tidlig periode i komponistens liv. Her sparer ikke Sjostakovitsj på noen ting og effektene beregnet for det store publikum kommer stormende i voldsomme vindkast. Men konserten står seg svært godt slik de to solistene her legger opp til. Med noe roligere tempo midt inne i alle de viltre kastene får vi anledning til å trekke pusten. Dermed framstår Sjostakovitsj med atskillig større tyngde og spenn enn hva vi kanskje er vant til å høre. Paavo Järvi og strykerne til Birmingham-symfonikere er med på invitten. De lar gjerne solistene dvele ved enkelte partier, men er villig med på ferden der Sjostakovitsj' halsbrekkende løp fordrer tempo og utadvendthet. Begge konsertene er opptak fra konserter i Symphony Hall i Birmingham. Det er mulig at den levende atmosfæren har gitt tolkningene det strøk av friskt nærvær som gjør innspillingen så spennende. Teknisk er den uten lyte, man merker ikke publikum før i den rungende applausen. Her har det harkende borgerskap i Oslo Konserthus noe å lære! For å fylle ut CD'en er det lagt til et stykke for klaver og trompet av den rumenske komponisten Georges Enescu. Det falt likesom utenom. | ||
|
Kjell Moe
| |||
