Nye Carte Blanche: Øst for berg - The Running Man, The Sacred Man, On Liquid Leash koreografi: Jens Østberg av Ann-Kristin Loodtz Med innsiden ut: Spennende ballett med Nye Carte Blanche Fra "On Liquid Leash", foto: Øystein Klakegg Oransje danser på svart scene, alene, energisk, innestengt. - Slik begynner Øst for berg, et eventyr i dans, satt sammen av de tre ballettene 'On Liquid Leash', 'The Sacred Man' og 'The Running Man'. En spennende kombinasjon, signert av koreograf Jens Østberg. Innestengt - utenfor Ensemblets energiske dans inviterer til kjærkommen drøm, på virkelighetens premisser, for en tilskuer i et vintervått Bergen. Både i sitt eksplosive uttrykk og mangetydige innhold fascinerer forestillingen. - On Liquid Leash (på flytende koppel(!)) er tenkt som en motkamp til livsvæskenes forgjengelighet. Scenisk forløses kampen i dans og ild. Her anvendes uvanlige effekter som flammekastere og pølsegrilling. Samtidig med gjentagelsen som grep, dansere i formasjoner som evig rullende hjul, drives en oppbyggende prosess i form av bygging av en grill, som til slutt gir mat - liv. Energi, dans, ild, forløser menneskets humor, skjønnhet, sensualitet og oppbyggende kraft. Et fascinerende stykke, for meg kanskje handlende mest om savn - den pregnante kjærligheten til livet og medmennesker, innestengt og utløst gjennom dansen. De to neste ballettene står som forlengelse til tema i foregående, idet begge tar opp forholdet mellom individ og gruppe. De er gjennomført i engasjert og fengslende dans, ikke uten humor og tidvis ironisering over den dansende kroppen som gjenstand. Dette bidrar til at tilskueren kan se uttrykket sammen med danseren - den dansende kroppen blir emblematisk for danseren. Kommunikasjon gjennom kunsten Koreografien i The Sacred Man ble hedret med den prestisjefylte prisen Rencontres Coreografique de Bagnolet i 1994. En stor anseelse for den unge danseren og koreografen Østberg. Bare 19 år gammel debuterte han som koreograf på den Svenska Balettskolan i Stockholm i 1990. Allerede i 1992 vant han publikumsprisen med forestillingen Drokk i den Nordiske Koreografkonkurranse i København. Bergen kjenner han godt, idet han arbeidet som danser ved NCB i perioden 1992/93. Her skapte han stykket Without a Cause. Etter sesongen ved NCB valgte Østberg å satse som koreograf på fulltid. - Et klokt valg, vil alle mene, som besøker Danseteatret i Bergen i februar. Østberg ønsker å kommunisere direkte med tilskueren. For ham skaper dansen "en mulighet til å nå menneskers liv, ting de vet og ikke vet, følelser som er nære eller distanserte". Han søker altså å utløse fornemmelser i tilskueren, som ligger utenfor den rasjonelle fornuften, samtidig som han vil tiltale det tenkende mennesket. I det trivielle livet holder mennesket inne viktige følelser, savn og aggresjon. Derfor trenger det å møte dansen. For da "vil det på scenen - forhåpentligvis - utløses noe av noe. Et eller annet sted i deg, fordi dans ikke bare skal røre ved det intellektuelle, men også magen, det ukjentes område, og i hjertet". Fysisk språk Å kjenne på magefølelsen gjør godt i møtet med Østbergs koreografier. På meg gjorde kanskje det siste stykket, The Running Man, aller størst inntrykk. Med et scenerom i svart og blåkald stål, dansere i svarte shorts, sokker og skjorter har det et uttrykk som klart kommuniserer med 90-tallets blaserte tilskuer. Balletten tematiserer forholdet mellom individ og samfunn - råindividet i møtet med et samfunn der gruppens konsensus og handlinger legitimerer menneskets grusomhet. Det automatiserte livet truer med å vrenge menneskenes innside ut: råskap, erotikk - savn. Stykket tar tak i en når menn mot kvinner, fra tåteflasker kjærlig heller blodrød væske i hverandres ansikter -. Dansens råe natur, i møte med forkunstlet stål, gir det hele en ulmende melankoli, aksentuert av musikkens gjennomgangstema: hes cello, tidvis brutt, som ved grums på en gammel plate. Totalt sier Øst for Berg blant annet noe om fascinasjonen som ligger i dans: Dans snakker med kroppen, til mange utenfor språket og tanken. De tunge, regngrå gatene utenfor Danseteatret oppløses for to timer i rytme, kropp, musikk og intensitet. Slik møter en seg selv, som tilskuer til dans - med vidåpen munn, forundret, engasjert, varm. Kort sagt: Dette er fysisk språk som treffer - i kroppen.   Ann-Kristin Loodtz