|
 |
 |
 |
|
|||
Er Gud en liten rød katt? |
|||
 Morten Espeland, Merete Armand og Miriam Sogn, foto: Helge Hansen  Morten Espeland, foto: Helge Hansen |
Den 25. timen på Lille Scene er en gripende og sterk forestilling, som på et forståeligvis
setter fingen på det underlige. For et år siden stilte professor i kunsthistorie, Gunnar Danbolt, spørsmål ved det gudsbildet barna får presentert i skolebøkene. I en kronikk i Bergens Tidende satte professoren fokus på hvordan kunsten har presentert kristendommens gudebilde (Jesus) opp gjennom historien. Guden er vakker, fremstilt etter faste koder for hvordan menneskene ønsker å se ham. Det typiske svaret på hvordan Jesus så ut, ville i henhold til dette være at han har skjegg, virker blond (på tross av at han levde i et land der folk er mørke), og ofte er omgitt av et sakralt lys. Det er ikke vanskelig for den norske seeren å kjenne igjen denne ideen om gudebildet. Fordi det er slik vi har lært Gud/Jesus å kjenne, gjennom skoleverkets lærebøker. Gunnar Danbolt mente det var nødvendig å stille seg kritisk til skolens entydige fremstilling av kristendommens gudebilder, som er hentet fra historiens kunstverk. Man kunne med Danbolt spørre: Er Gud virkelig vakker? Er han denne autoritære skikkelsen, som gjør oss ydmyk - og redd? Med filosofien kunne vi spørre om Gud er svart, om Gud er kvinne. Eller vi kunne med hovedpersonen i Den 25. timen spørre: Er Gud en liten rød katt? Er Gud en liten rød katt som man ikke trenger å føle avmakt overfor. Er han en rød katt som ikke krever at du ber om tilgivelse? Er han en rød katt som godtar deg, nettopp som deg?
Et eksperimentI Den 25. timen treffer vi en tyve år gammel gutt som bor på institusjon. Gutten - Morten Espeland - har bak seg et dobbeltmord, og det hersker ingen tvil om at han er i mental ubalanse. Den unge universitetsforskeren Lisbeth - Miriam Sogn - har tatt gutten med i et behandlingseksperiment. Eksperimentet gikk ut på å gi en gruppe omsorg for hver sitt dyr, en annen gruppe var kontrollgruppe.Gutten fikk ansvar for en liten katt, men noe gikk fryktelig galt. Gutten gikk løs på en annen innlagt, drepte katten, og forsøkte å ta sitt eget liv. Sammen med en prest - Merete Armand - skal Lisbeth gi ham grunner til å ikke prøve det samme en gang til. Forskjellen mellom presten og forskeren er påfallende. Lisbeth er den flinke akademikeren, som med et distansert blikk vurderer prosjektet sitt. Hun er overbevist om guttens handlinger er uforståelige, tankene hans virkelighetsfjerne. Presten på sin side ønsker å lytte, er oppriktig interessert i det den sterkt nevrotiske gutten har å fortelle. Han gir henne en sammenheng, mellom kjærlighet, gud og livet, som går på tvers av kirkens uttalte synspunkt. Og han stiller spørsmål i forhold til disse tingene, som hun blir klar over at hun burde tenke igjennom..
Forståelig om det uforståeligeI et intervju forteller stykkets instruktør at han vil lage forståelige forestillinger om ting han ikke skjønner selv. Han søker et teaterutrykk der handlingen står i sentrum, fordi han oppfatter det fysiske livet mer meningsbærende og "sant" enn det verbale. Han er interessert i menneskene bak ordene.Instruktør Aleksander Mørk-Eidem er ny ved DNS, og gir med Den 25. timen en gripende, fysisk teateropplevelse på Lille Scene i høst. Med bare tre personer i stykket, har han tydelig fått arbeidet intenst i samarbeid med den enkelte for å forme troverdige og sterke rollefigurer. Morten Espeland viser her i sin første sesong ved DNS en fengslende og energisk tolkning av den unge gutten. Miriam Sogn er troverdig som den noe kjølige forskeren, og Merete Armand er klok, reflektert, varm som presten. Den 25. timen utmerker seg nettopp som en visuell opplevelse. Personene viser hvem de er, vi påvirkes av det vi ser, skikkelsenes foskjellige patos treffer.
Visuell nytelseStykket er en visuell nytelse. Kari Gravklev har her valgt et fascinerende scenebilde. Foran scenen er en svart vegg med en stor åpning som gir innsynet til scenen. Publikummeren får følelsen av å sitte bak en speilvegg, som gir innsyn fra baksiden. Ved siden av veggen er en masiv metalldør som presten og forskeren trer inn til gutten gjennom. Møblementet er enkelt med en brisk og tre stoler i metall og turkisblått skai. Kulissen bak er en boks i røket glass. Nedover glasset sildrer sneglespor av vann.Mot stykkets slutt flommer vannet over, ved at det sildrer fremover langs gulvet foran publikum. Vannet blir en allegori over tiden, og drivet mot den 25. timen. Den timen i døgnet som ligger på på utsiden, som er kjærlighet, som er trygg. Samspillet mellom vannet, personene og Torkel Skjærvens lysdesign blir konkret, fordi det smerter blikket. Scenebildet blir poetisk, handlingen synlig.
Hardtslående forestillingMed Den 25. timen viser DNS en forståelig forestilling om det uforståelige i verden. De tingene vi ikke fullt kan begripe, men bør reflektere over. Når en forestilling slår med en slik visuell og innholdsmessig kraft, er det fristende å gå ut på gaten og dytte folk inn på teateret.Fordi Den 25. timen kan fortelle oss noe om kjærlighet, og hvor sårbare vi blir når vi ikke får nok av den. Forsker Lisbeth forsto ikke, at ved å gi dyr til en gruppe, tok hun i realiteten noe ifra dem som ikke fikk. De ble utsatt for et overgrep, ved å se at andre fikk gi kjærlighet. Gutten fikk ikke vilkår for kjærlighet, fordi moren etterlot ham hos bestefaren, bestefaren døde, og katten skulle de ta fra ham - fordi den begynte å bety for mye for ham. Katten åpenbarer en sammenheng for gutten, at der finnes en eksistens utenfor vår. Det er den 25. timen i døgnet, da man er på utsiden av vår tilværelse. Der alt er godt, der alt er kjærlighet. Instruktør Mørk-Eidem vil ta et oppgjør med den norske middelmådigheten. "Hvis ikke blir vi helt tomme i sjelen", sier han. Med Den 25. timen gir han sjelen påfyll, med de tingen vi ikke fullt kan forstå. Vi kunne med hovedpersonen og forfatter Per Olov Enquist spørre: - Men hvem ville vi vært om vi ikke forsøkte? |
||
Ann-Kristin Loodtz
|
|||
