Miriam Sogn
Se også:
Fakta om Anne Frank
"Etter min mening kan ikke tesen til mor - "Tenk på all elendigheten i verden, og
vær glad for at du ikke opplever det samme" - være riktig, for hva skjer når du
fordyper deg i nøden? Da er du fortapt. Jeg derimot synes det blir igjen noe vakkert
til tross for alle bekymringer. Hvis vi ser slik på det, oppdager en stadig mer å glede
seg over, og en kommer i likevekt igjen. Og den som er lykkelig, vil også gjøre andre
lykkelige. Den som har mot og tillit vil aldri gå under i ulykke"
Fra Anne Franks dagbok
"To år har vi levd i frykt, nå kan vi leve i håp"
Otto Frank under pågripelsen
|
Samme år som FNs menneskeretterklæring fyller 50 år, åpner DNS høstsesongen med en
sjeldent gripende oppsetning av Anne Franks Dagbok. Den unge regissøren Olof
Lindqvist har balansert oppføringen hårfint mellom håp, frykt, agitasjon og naken
kjærlighet. Sammen med gnistrende skuespillerprestasjoner og et presist scenebilde gjør
dette Anne Franks Dagbok til en sterk oppsetning
Jødeutryddelsen under annen verdenskrig er et historisk faktum vi tidlig får kunnskap
om gjennom lærebøker. Faren ved slik fagrelatert skolelærdom er at mennesket får en
betryggende avstand til hendelsene. Anne Franks dagbok står for den personlige stemmen
som bekjemper denne avstanden, og tvinger oss til aldri å glemme en grusom skamplett i
europeisk historie. Med en nøktern regi som tør satse på mennesket i karakterene,
griper oppsetningen Anne Franks Dagbok det personlige. Den blåser liv i en
ungpikes bankende hjerte, som banker for håp og av frykt.
Åtte personer
Unge Anne har sine drømmer for fremtiden og et ønske om å være til stede i livet.
Samtidig preges hun av redsel for krigen, og for at familien skal bli pågrepet og
drept. Motsetningen mellom livsglad og alvorstynget ungpike fremstilles sjarmerende og
realistisk av Miriam Sogn. Sogn har en energisk spillestil som sammen med
en intelligent utstråling gir rollen dens rette troverdighet.
De andre karakterene har regissør Lindqvist naturlig nok lagt mer dempet enn
fortelleren og hovedpersonen, uten at de blir mindre overbevisende av den grunn.
Merete Armand er tøff som en flørtete og selvopptatt Petronella van Daan. Hennes
rake motsetning er Annes selvoppofrende og rettferdige mor, vakkert fremstilt av
Ingrid Tank-Nielsen. Bjørn Sothberg er solid som familiens rolige
lederskikkelse, og Elin Sogn klarer seg godt i en ny rolletype som Annes
innesluttede søster.
Karl Bomann-Larsen er god, og kanskje karakteristisk Bomann-Larsen, i
rollen som den litt usikre, nervøse, men noe kyniske tannlegen Dussel. Kim
Kalsås er Herman van Daan og hans sønn Peter spilles av nykommeren Morten
Espeland.
Disse personene klarer å holde seg skjult for krigsmakten i to år. Sommeren 1942 kommer
Anne og familien hennes til skjulestedet på loftsrommet i farens fabrikk. Med dem er
familiens nederlandske venner, ekteparet van Daan og deres sønn Peter. Etter en tid
flytter også tannlege Dussel inn. De er nå åtte personer som må leve sammen på liten
plass og med sparsomme matrasjoner. Deres kontakt med omverdenen begrenser seg til
hjelperne Miep Girs (Ragnhild Gudbrandsen) og Kraler (Peter Bredal) som
forsyner dem med mat og utstyr.
Private rom
I en slik ekstrem situasjon tvinges man åndeløst nær mennesker man ikke er intime med.
Behovet for det private rom - det fysiske og det psykiske rommet - blir påtrengende.
Man trenger øyeblikket av nærhet til maken, barnet, vennen, og øyeblikket med nærhet
til seg selv. Et tett samarbeid mellom regissør Lindqvist og scenograf Åse
Hegrenes visualiserer dette private rommet.
Scenebildet er et hovedrom med triste vegger i sjatteringer av brunt, grønt og grått.
Møbleringen er enkel, med et bord sentralt omkranset av forskjellige pinnestoller, en
brink og kjøkkendisk. Felter av veggene i rommet består av tekstil som blir transparent
når rommet bak veggen opplyses. Personenes private øyeblikk med nærhet, fortvilelse,
ømhet blir følgelig synlig for seeren. I stjålne blikk får vi glimt av det øyeblikket
da mennesket står nakent overfor seg selv eller den andre. Dette scenemessige grepet
forsterker det personlige ved historien.
Møtet med det personlige er intenst, og aksentuerer på sitt vis forløpet av tid på det
innestengte loftet -- to år.
Driv av tid
Denne nærmest utenkelige mengden av tid som de åtte tilbrakte sammen innestengt i
avmakt, drives fremover av en fascinerende lyd og lysdesign av henholdsvis Jørgen
Træen og Torkel Skjærven. Avstanden mellom dateringene i Annes dagbok
markeres i sceneskift med dempet lys og eventuelt opplyste punkt på korte glimt av
handling hos personene som skifter koreografi på scenen. Parallelt spilles Annes
høytlesning fra dagboken til et jazzrock-preget musikkarrangement av Træen. Dette gir
gangen i forestillingen et trøkk og et driv som bygger opp mot utmattelsen og
irritasjonen menneskene trer inn i.
Trettheten de føler, understrekes av enkle regimessige grep som skrukkete klær på
skuespillernes kropper. De drar og vrenger på klærne, blir stadig mer sjuskete.
Parallelt øker spenningene mellom enkeltpersonene. Skiftningene mellom agitasjon og ro
i gruppen skjer plutselig. Denne uroen er subtilt fremstilt, og gir forestillingen en
stigning helt til siste stund. Intensiteten øker helt til den skjebnesvangre dagen 4.
august 1944 da tyskerne bryter seg inn og fører dem til utryddelsesleiren Auschwitz.
Uten avstand
Det spesielle ved historien om Anne Frank når den oppføres på teater, er kanskje at
samtlige av tilskuerne vet hvordan den ender. Den tragiske utgangen for personene vi
kommer så tett innpå, gjør seeren sårbar. Fordi: Det blir umulig å holde døden og her
den brutale utryddelsen på avstand.
Historien i Lindqvists mesterlige form skremmer og sårer. Det blir umulig å stille seg
likegyldig til ideologisk betinget overgrep på enkeltmennesket. Oppsetningen på DNS
rammer tilskueren hardt og personlig.
Fakta:
4. august 1944 brøt "det grønne politi" seg inn i bakbygningen i Otto Franks
forretningsgård i Amsterdam. I dette rommet hadde 8 personer siden sommeren 1942
oppholdt seg. Skjulestedet deres var blitt angitt, men det ble aldri funnet ut hvem som
gjorde det.
Etter arrestasjonen ble de ført til den nederlandske gjennomgangsleiren Westbrook.
Derfra ble de sendt med den siste transporten til Auschwitz i Polen. Anne Frank ble
sendt videre til Bergen Belsen der hun døde av tyfus få uker før konsentrasjonsleirene
ble befridd av engelske tropper.
Faren til Anne, Otto Frank, var den eneste som overlevde krigen. Han fikk Annes dagbok
fra familiens venn og hjelper Miep Girs. Hun var den som skaffet dem mat og ting under
tiden i skjul. Etter at Gestapo hadde plyndret stedet, fant hun Annes dagbok og
oppbevarte den til etter krigen.
Otto Frank viet hele sitt liv til Annes dagbok og utbredelsen av budskapet i den. Han
døde i 1980.
Det er i den senere tid kommet frem opplysninger i pressen om at fem hittil upubliserte
sider av Anne Franks dagbok er dukket opp i Amsterdam. Faren til Anne skal ha holdt dem
tilbake fordi de inneholdt Annes observasjoner om hvordan hun så forholdet mellom faren
og moren. Sidene skal frigis til neste år, og kommer dermed i tillegg til den
"definitive" utgaven av Anne Franks Dagbok.
Kilde: Program, DNS
|
