Astrid Lindgren: Emil i Lønneberget Oversatt av Kirsten Broch Store Scene, Den Nationale Scene Premiere 25. september. Spilles hele høsten. av Ann-Kristin Loodtz Hva skal vi forvente av barneteater? Emil i Bergen: Sigve Berge Hofland og Jon Ketil Johnson som Emil og Alfred, foto: Øystein Klakegg Emil: Sigve Berge Hofland / Torstein Fjelltveit Skagseth. Ida: Stine Andreassen / Kristine Misje / Odrun Misje / Oda Evjen Gjøvåg. Regi: Morten Traavik. Scenografi: Even Børsum. Lyddesign: Bjarte Våge / Tor Endre Kalvenes. Lysdesign: Arne Kambestad. Mask: Kaj Grönberg. Ellers medvirker: Arvid Ones, Ragnhild Hjortøy, Jon Ketil Johnsen, Unni Kristin Skagestad, Karin Hox, Tore Chr. Sævold, Gard Skagestad. Emi-i-i-i-l! foto: Øystein Klakegg Når Sofies Verden av Jostein Gaarder raljerte som verst i det norske bokmarkedet, fulgte naturlig en debatt om vi nordmenn undervurderte våre barn. I motsetning til franskmenn og tyskere synes nordmenn å forvente mindre forståelsesevne hos barn og unge. Vi legger listen for lavt, blant annet innen barne- og ungdomslitteratur. Dette angår tradisjoner innen formidling, som i aller høyeste grad er aktuelle på teateret. Svakheten ved høstens barneforestilling på DNS, Emil i Lønneberget, ligger ikke i forestillingen som sådan, men i dens trofaste tilslutning til tradisjonen. For er det virkelig så inn i hampen morsomt med en prumpescene som inntar nye dimensjoner i støynivå og varighet, pepret med en skamløst voksende røykutvikling fra utedoen? Eller ler vi mer beskjemmet, barna mer hysterisk, av at man setter bakenden i fokus på teateret? Og holder det med en svarthvitt tegning av gutt og jente, ville, uskikkelige Emil og søte, snille Ida som flere ganger nynner på strofen "lille, søte Ida meg"? Forestillingens høydepunkt da Emil flykter ut mellom publikum, har unektelig en velkjent klang: Hen er Emil? Der er han; mellom stolsetene. Han løp den veien. Heia, heia. More barnet Astrid Lindgrens fortellinger er fantastiske, og samtidig klare. Den populære barnebokforfatteren har selv sagt at hun skriver for å more barnet i seg selv. På den annen side har hun aldri vegret seg for å ta opp vanskelige tema, som død, ensomhet, vennskap. Det hviler følgelig en nærhet og varme i Lindgrens fortellinger, som gjør dem til noe mer enn moro. Derfor er det skuffende med en forestilling som til tider henfaller til banal situasjonskomikk og prumpehumor. Det blir ikke bedre av at skuespillerne tidvis blekner til statister på scenen. Dette gjelder særlig for mor Alma (Ragnhild Hjortøy) og far Anton (Arvid Ones). For å forstå at mor virkelig har en godhet for villmannen Emil, og far faktisk er alvorlig sint, er det nærmest en forutsetning at man har sett filmen / lest boken på forhånd. Det er ikke nok med en far som kun er til stede når han skriker; Eeeeeeeemil! Barna som spiller Emil og Ida, kommer på sin side bedre ut av det en foreldrene. Når spede Sigve Berge Hofland sitter alene på scenen i snekkerboden og skarrer hardt på r-ene til et lydhørt publikum, så er han tøff og overbevisende som rakkeren fra Lønneberget. (At snekkerboden er enorm i størrelse, og ligner alt annet enn en bu, er en helt annen side av saken.) Og Ida (Kristine Misje) er jo søt, da, der hun hyler fra toppen av flaggstangen om hvor langt hun faktisk kan se fra sin utkikkspost. Parallelt med Emils fyllekalas på kirsebær og hans tapre ferd med bestevenn og gårdsgutt Alfred (Jon Ketil Johnsen) til legen, er dette høydepunkter som i seg selv gjør forestillingen seerverdig. Spørsmålet er om det holder med disse toppene. Balansen mellom en klar formidlingsform og en god, sammenhengende fortelling er vanskelig. Faren ligger i at man fort kan få et stykke som gir inntrykk av å være brutt mellom spenstige scener og intetsigende mellomspill. Og hva er det med disse løpe-sakte-på-rekke-scenene og barneforestillinger? Er dette virkelig den beste løsningen på fremstillingen av tumult? Magisk Regissør Morten Traavik er ung, men har allerede gjort seg bemerket med sin regidebut Kaptein Marlows Testamente under årets festspill. På sin måte representerer han for så vidt nytenkning og friskt blod innenfor institusjonsteateret. I oppsetningen Emil i Lønneberget finner vi også spenstige grep i Traaviks håndverk. Det blir formelig magisk, når flortynn tekstil løftes opp som en svevende, gedigen paraply. Rolig og solitært skaper skuespillerne som holder i endene, en dans med kledet. Personer trer fram fra undersiden, Emils redningsmann i vinternatten stavrer over kledet - som plutselig ligner snøfonner. Med enkle estetiske virkemidler skaper Traavik her et fabulerende rom, som understreker skjønnheten i Emils mot, der han drar med Alfred til legen. Her tør Traavik ta skrittet inn i teaterets muligheter - og styrke - i forhold til filmen og litteraturen. Emil blir nærværende og kjær. Helhetsinntrykket blir likevel en forestilling på det jevne, uten overraskelser, og med de faste ingrediensene mange mener barn vil ha. At oppsetningen spilles i kulissene til Spillemann på taket, letter heller ikke jobben med å skape vitalt og fengende barneteater på vestlandshovedstadens storscene i høst. Snarere tvert imot. Ann-Kristin Loodtz