| | | | |
John Bishop: Komediemordene av 1940
| |
Intetsigende dødsmoro | |
av Ann-Kristin Loodtz | |
 Gard Skagestad og Stig Andam, foto: Helge Hansen |
Komediemordene av 1940 er ført i hånden av John Bishop. Genren er komedie, motivet er mord. Mord på mord til teppefall. En stor gammel herregård med mange hemmelige ganger er viktig ingrediens, i denne farsen som driver lettbent gjøn med den klassiske kriminalthrilleren. Enkefru og teatersponor Grossenknüten (Rhine Skaanes) planlegger i samarbeid med overkonstabel Michael Kelly (Karl Bomann-Larsen) å avsløre sparkepikeslakteren som herjet ved en oppsetning to år tidligere. Tre håpefulle en danserinne (Gørild Mauseth), en fransk tenor (Stig Amdam) og en lystig komiker (Mads Ousdal) inviteres til prøver på en ny musikal. Så viser det seg at teamet enkefru og overkonstabel har invitert til produksjonen er de samme som stod bak den bloddryppende Brodway-skandelen. Slik fortsetter soga: Det er en mørk og stormfull natt ... Snestormen raser ute, telefonlinjen dør, og så går lyset: Sparkepikeslakteren herjer igjen.
Er farse bare saus?Kriminalfarse er teater med bred publikumsappell, så også dette vil jeg anta. Imidlertid forventer man gjerne av humor at den har en dybde, eller bredde, en gapskratt, kanskje, som gjør en handling til noe mer enn ren underholdning. Akkurat det har jeg vanskelig for å finne i DNS-oppsetningen. Om dette heller ikke er Bishops mening, vites meg ikke. Men etter spilleslutt er det lov å savne et poeng, et fenomen, et perspektiv ved oppførelsen som man kan bære med seg fra erfaringen av stykket. Eller kort sagt: Huske noe som helst!Ikke slik å forstå at fremførelsen var direkte slett. Ispedd en desj med Hollywood-glamour, blir regissøren Ken McCall (Gjert Haga) overbevisende nok. Og Marianne Nielsen gjør en glimrende figur som den etterhvert sterkt berusete tekstforfatteren Bernice Roth. Komponisten Roger Hopewell (Gerald Pettersen) vrikker omkring med sigarettmunnstykket høyt hevet og produsenten Marjorie Baverstock (Ragnhild Hiortøy) duver soignert over scenen. Svært sjarmerende er også Ousdal som den ikke alltid så slagferdige komikeren. Og Ikke minst Gard Skagestad er ubetalelig som den tyske hushjelpen Helga Wenzel. Imidlertid lider forestillingen over dette ene at det totale uttrykket blir så intetsigende. Forestillingen tar aldri helt av. Harselasen over kriminalgenren virker noe oppstyltet og stilisert, slik at det hverken blir skremmende morsomt eller latterlig nifst. Dette går også på bekostning av snerten, sparkepikesparket, selve stykket retter mot den melodramatiske kriminalthrilleren. Problemet for meg som tilskuer er å vite om humorens velkjente tveegg, dens doble bunn så og si, heller ikke var intensjonen bak DNS-oppførelsen. Regissør Bjørn Sæter har nemlig solid erfaring med Komediemordene. Sammen med scenograf P.O.A. Austdahl og komponist Åsmund Feidje satte de stykket i scene på Oslo Nye Teater i 1989. Derfor bør man anta at oppførelsens form ikke er ufrivillig flat, men rett og slett fokuserer på dette ene: å underholde. |
Ann-Kristin Loodtz |
|