Kaptein Marlows testamente
Den Nationale Scene

Ta med stolen din og kom!

av Jill Walker

foto: Øystein Klakegg




Kaptein Marlows testamente
Den Nationale Scene, spilles i de naturhistoriske samlingene, Bergen Museum.
22.-29. mai, 3.---19. juni
Regi og manus:Morten Traavik,
etter Joseph Conrads roman Mørkets hjerte

To-åringen min skrek og klamret seg til meg første gang hun besøkte "dyremuseet" til Bergen Museum. Jeg forstår henne godt. Museet er en rest etter det forrige århundret. I gangene står mannshøye nesehorn og stirrer med glassøynene sine, i glassmontrene er det utstoppede tigre og det henger hvalskjeletter fra taket. "Dyremuseet" er noe ganske annet enn to-åringens elskede kosedyr.

Her i en to-årings redselskabinett er det den nyutdannede regissøren Morten Traavik har valgt å sette opp sin tolkning av Joseph Conrads Mørkets hjerte. Conrads roman, som er skrevet i 1899, handler om imperialisme, om den hvite manns inntrengen i Afrikas mørke og ukjente hjerte. Museet er som skapt for denne oppsetningen. Hvilket spillested kunne vært bedre enn et museum som legemliggjør den vestlige imperialismen, et museum fylt av dyrekadavre skutt ned i tusentall for å sendes hjem til vestlige museer?

Museet er mer enn en scene, det er åsted for en reise. Publikum feirer Kaptein Marlows kapteinsutnevnelse i museets litt pompøse men trygge vestibyle. Så tar vi med oss stolene og følger med ham gjennom ganger fylt med utstoppede dyr, med stopp underveis. Noen steder får vi sette oss ned på de medbrakte stolene, andre steder blir vi gjetet sammen i en klynge av en streng vakt: stå her, tettere, helt inntil der ja. Reisens mål er det innerste Kongo, hvor Marlow skal hente den syke hr. Kurtz, lederen for en svært inntektsbringende elfenbensstasjon. Kurtz har latt seg oppsluke av jungelen, han har blitt en avgud for de innfødte. Møtet mellom den døende Kurtz og Marlow er høydepunktet i forestillingen, og i hele Marlows liv ifølge Conrads roman.

I Conrads roman (som også har inspirert Francis Ford Coppolas Vietnamfilmen Apokalypse nå! fra 1979) er det den godt voksne kaptein Marlow som forteller andre sjømenn om sin reise i Kongo, mens de seiler trygt på en annen, lysere elv, nemlig Themsen. Morten Traavik har to Marlower, en ung (Gard Skagestad, til høyre på bildet) og en eldre (Stig Amdam). Den eldre Marlow forteller om sin reise og betrakter og smiler av sitt yngre jeg. Den unge Marlow er svært ung, yngre enn i Conrads roman, noe som gjør hans møte med Afrika enda sterkere. Vekselspillet mellom de to fungerer godt.

Traavik har studert dans og performance i tillegg til regi, og jeg ser at det er mange stilfulle bevegelser i stykket. Spesielt er Miriam Sogn grasiøs og lynsnar i forskjellige roller. Også mer sedate roller overrasker med krumspring, som når Marlows tante (Rhine Skaanes) plutselig befinner seg sittende på sin stående kavalers knær (look mum, no hands!). Ellers er spillestilen stilisert og ironisk, og svært underholdende.

Scenografien (ved Ola Esping) er en elegant utfylling av museet selv, som kan sies å allerede være en iscenesetting. Noen sivbunter, en liten og meget grunn elv, et glassmonter omgjort til en sykeseng: det er alt som trengs.

Det mest uvante for publikum er nok vandringen, det å følge med skuespillerne gjennom forskjellige rom. Jeg mistenker publikummet for å være i hovedsak vant til institusjonsteater spilt på tradisjonelle scener, for det måtte mye dytting til før de beveget på seg. På den andre siden virket skuespillerne iblant forbauset over å få respons fra publikum når de ba om det, som da en publikummer faktisk dro opp fyrstikker da en skuespiller spurte om noen hadde fyr. Jeg har vært på vandreteater i Bergen mange ganger før, men alltid i friteatergrupper. Det kan gjøres bedre og mer smidig enn det ble gjort her. En del steder klarte skuespillerne å få publikum med seg som en del av handlingen, som når tanten ønsker Marlow god reise, og forteller publikum at hun er glad for at vi skal være med og passe på ham. Pass nå endelig på stolene deres, formaner hun i samme tone som hun nettopp forsikret seg om at Marlow hadde et ekstra skift undertøy. Den underholdende legen (Arvid Ones, se bildet) er også dyktig til å få med seg publikum, ved å kalle oss studenter og høylytt insistere på at vi skal komme bort her og se på dette utsøkte eksemplaret. Men for ofte forsvinner skuespillerne og overlater publikum til de altfor pliktoppfyllende og masete vaktene. Enten bør skuespillerne lede publikum som en del av spillet, eller så bør kanskje vaktene være utkledd som publikummere og føre an i stedet for å gjete. Kanskje det var litt for mange publikummere også, siden det var nødvendig å stue folk sammen på måter som ingen forsto uten vaktene.

Men det er prisverdig at et institusjonsteater tør å satse på en såpass utradisjonell form, og på en helt fersk regissør. Satsningen er vel verdt. Morten Traavik og ensemblet gjør dette til en teateropplevelse jeg vil huske.

Jill Walker