|
 |
 |
 |
|
|||
Morsomt om homofobi |
|||
 Eirik dei Barco Soleglad (Patrik), Gerald Pettersen (Felix) og Kim Kalsås (Sven), foto: Helge Hansen  Gerald Pettersen (Felix), foto: Helge Hansen |
Med Patrick 1,5 inviterer Den Nationale Scene det unge publikum til teateret.
Tanken er blant annet å anspore til dialog om et viktig tema. Det spørs om ikke teateret
faktisk lykkes i dette - på sin måte. En avgjørende kommafeil gjør homseparet Felix og Sven sin prøveadopsjon til noe ganske annet enn de hadde tenkt. I stedet for å ta hånd om en 1,5 år gammel baby, får de 15-åringen Patrick i hus. Patrick har en heller broket fortid fra forskjellige adoptivhjem, og ett karaktertrekk er svært påtrengende: Patrick er homofob. Dermed er det duket for konflikter som klart forverrer en allerede fatal misforståelse. Når Patrick et øyeblikk lar seg rive med av homsenes "spacy" brudebilder, skriker han opp i neste øyeblikk - fordi Felix i rein vennlighet legger armen om skulderen på 15-åringen. Og når Patrick i et engasjert øyeblikk skal instruere den distré oppfinneren Felix i kampteknikk, og ber ham "ta ham bakfra", da stusser Felix - over den assosiative ordlyden. Patrick 1,5 som spilles på DNSs Lille Scene, mangler ikke på situasjonskomiske detaljer. Eric del Barco har fått nok av homofobe forestillinger å spille på, samtidig som han sjarmerer som den aggressive, men dypest sett snille gutten Patrick. Livet har jo ikke vært så lett, og sånt gjør en tøff i trynet. Men tydeligvis ikke tøffere enn at Patrick etter noen dagers forskrekkelse over det hjemmet han har kommet til, skifter holdning til Sven og Felix, og trives. Kim Kalsås og Gerald Pettersen sin sussing og klemming er ikke skremmende lenger, og vennskapelig krangling etter et lengre parforhold virker formodentlig trygt og godt. Sosialkurator Sven (Kalsås) og oppfinner Felix (Pettersen) sliter dessuten begge med sine laster, som de prøver å skjule for hverandre. - Røykpakken ligger godt plantet bak kaffetrakteren og whisky'en har funnet veien til blomstersprayen ...
Spore til debatt?Patrick er et eksperiment, for det er Svens lange virke som sosialkurator som har gitt paret mulighet til å adoptere et barn på prøve. Temaet bude være brennaktuelt, og møtet mellom de to "verdenene" skal bli et tøft møte, lover teaterets pressemelding. Temaet i seg selv innbyr også til "vitale problemstillinger" som det heter i intruktør Arvid Ones' tekst i programmet. Og i samme program fremholder teatersjef Bentein Baardson at skoleteateret er et "forum for dialog".I forhold til en slik annonsering av Patrick 1,5, blir stykkets konfliktlinjer sørgelig bleke. For ikke før har man bivånet sporen til et problem, løser det seg liksom. Selv om Patrick skal være ytterst negativ til homsene, hindrer det ham ikke å reparere kjøleskapet deres i neste stund. Han klatrer sogar opp på taket(!) etter et par dagers bekjentskap. På den andre siden, er det typisk nok sosialkurator Sven som ikke vil la seg fornærme på det groveste av gutten når han banner så det fyker over deres homoseksuelle legning. Men så stopper sinnet også der - det fører ikke til noe. (Og hvor sannsynlig er egentlig grunnplotet, en kommafeil i en aldersbenevnelse; for ikke å nevne at man skal skrive gutt 1,5 år - og ikke 1 år, 2 år - på ønskelisten?) Her er det dramatiker Michael Druker som må ta ansvaret. Svensken som står i generasjonen etter Lars Norén sier han er opptatt av humor, det absurde og komiske i hverdagslige situasjoner som springer ut av et alvor. Det er dette alvoret som blir problematisk i femakteren Patrick 1,5. Temaet er kanskje alvorlig nok, men alvoret uteblir. Vi ler fordi episodene er lett gjenkjennelig, men hendelsene innbyr ikke umiddelbart til videre tenkning. Løsningen bli for enkel, kan vi mene, på et atskillig mer komplisert problem. Dermed står stykket i skarp kontrast til den sporen av dialog skoleteateret legger opp til. Lektor Øyvind Eides kommentar om toleranse i undervisningsmaterialet til stykket faller på seg selv: "Den som mener at toleranse er enkelt og selvsagt, har neppe forstått hva toleranse er". Men på den annen side, ler vi av stykket fordi det treffer fordommene våre. Latter er gjenkjennelse, vi kan levende forestille oss sjokket til Patrick, og samtidig gå med på at det man tillater seg til å bli vant til, faktisk er helt greit.
En tenkt klassediskusjon post Patrick 1,5: Tja, hvorfor ikke ... |
||
Ann-Kristin Loodtz
|
|||
