William Skaespeare: Romeo & Julie Bearbeidet av Bentein Baardson og Bodil Kvamme Oversatt av Håvard Rem Store Scene, Den National Scene 6. mars-26.juni av Ann-Kristin Loodtz Rørende Romeo & Julie Gard Skagestad og Herborg Kråkevik, foto: Helge Hansen Gard Skagestad og Trond Espen Seim som Mercutio, foto: Helge Hansen   Med Romeo & Julie på Store Scene gir Den National Scene en forestilling som inviterer til visuell nytelsegode og et rørende kjærestepar. Trond Espen Seim bidrar også til å løfte forestillingen med en slagkraftig Mercutio. Bergenserne går mann av huse for å få med seg jondølen Herborg Kråkevik som Julie, og for tiden Norges mest sexy mann (ifølge dem som har greie på det) Gard Skagestad som Romeo. De to unge skuffer ikke. Kråkeviks Julie er vakker og frodig som en mild vestlandssommer, og Skagestads Romeo er lengtende som en italiensk opera. Historien er rørende: To unge elskende hvis kjærlighet er umulig fordi deres respektive familier ligger i strid med hverandre. Kjærligheten får en tragisk utgang for de to. Det er forunderlig hvordan denne historien fortsatt rører 400 år etter den ble skrevet i 1595. Når det gjelder oppsetningen på DNSs hovedscene i vår, skal det gode håndverket bak forestillingens visuelle effekter ha noe av æren. Moderne formspråk Kulissene er moderne i formspråket. Fremfor å gi en etterligning av datidens arkitektur, synes scenograf Even Børsum å ha tenkt seg 1600-tallets byggeskikk som metafor. Gedigne svarte bjelker (øyensynlig av stål) er rigget opp i høye søyler, og konstruksjonene vender seg som rektangulære vinduer inn mot scenen. Over de svarte bjelke-konstruksjonene går et tynt gitter - eller finmasket nett? - som på enkelte punkter er "knust" i sår. Sårene minner om punktet der en stein har truffet en glassrute, og gir i sin dysterhet assosiasjoner til brister i en slottsmur. Dette kan tenkes å hentyde til spliden mellom Romeos og Julies slekter, henholdsvis Montague- og Capulet-slekten. Fornyet balkongscene Balkongen er en gangbro i stålbjelker og gitterbunn som heises ned på tvers, høyt over scenen. Den klassiske balkongscenen mellom Romeo & Julie blir med dette eksteriøret røffere enn vanlig. På en vellykket måte understreker det Romeos maskulinitet når Skagestad heiser seg opp med bare nevene til sin Julie. Instruktør Bentein Baardsen har også valgt å bruke balkongen i flere scener, noe som gir en dynamisk effekt på scenebildet. Ved hjelp av Arne Kambestads lysdesign skifter scenebildet karakter i spennet mellom kaldt grønnhvitt og dyp orange. Kulissene fungerer utrolig bra, og man kan ved forestillingens slutt spørre seg om de kunne vært løst bedre. Scenografens valg bidrar til å fornye stykket, og fremheve fortellingens historieløse gyldighet. Samtidig beholdes verdigheten og tyngden som normalt hviler i et steinslott. Kontrasten til skuespillernes bløte hvite bomullsplagg i stykkets tidlige scener, og siden kongelig velur i mettede farger, er fascinerende. Midt i det brutalt maskuline scenebildet fremstår mennesket iblant som mykt og sårbart. Særlig gjelder dette for festen i begynnelsen, der alle er iført masker og lyse kledninger i lin og bomull. Håkon Hede står bak forestillingens flotte masker, som Baardsen leker med i regien ved for eksempel å plassere dem bak frem på skuespillernes hoder. På den måten lever maskene sitt eget liv, så og si. - Tar publikum i øyesyn når skuespillerne vender seg bort. Sjarmerende Mercutio Herborg Kråkeviks Julie er yndig og fylt av hennes 13 år unge uskyld. Kritiske røster har vært skeptisk til Baardsens valg av Kråkevik til rollen som Julie, av redsel for at den unge damen fra Hardanger ikke har tyngde nok. Til det er det verdt å spørre: Hvor mye tyngde bør en 13-åring ha? Kråkevik er gild og naturlig i rollen som den unge elskende. Og dette er vel noe av poenget? Samspillet med Gard Skagestad slår gnister. Unge Skagestad har det som skal til for å gi en troverdig Romeo, i det ene øyeblikket fylt av kjærlighetens sødme, i det neste rasende av hat til sin venns morder. Det ville likevel vært rom innenfor Romeo-karakteren til å spille på flere nyanser. I motsetning til balkongscenens eksplosive dynamikk, blir Romeo tidvis noe tam. Kan hende skyldes dette konkurransen Skagestad får fra medspiller Trond Espen Seim. Seim er ganske enkelt glimrende som provoserende og ordkjapp kamerat Mercutio. Med et bustehode som gir assosiasjoner til 80-tallets Limahl-inspirerte guttesveis og påkledning alla lurvete 1600-tall, er Seim en studie verdt bare i fremftoning. Når Mercutio-skikkelsen fremstilles med en slik frekk nonchalanse og sjarmerende fakter, er det bare å gi seg over og nyte Seims tilstedeværelse på scenen. Virkningsfullt og enkelt Avslutningsscenen bør også fremheves. Scenen er vakkert tegnet med lite forstyrrelser på scenen. Eneste rekvisitt er en liten plattform som tjener til benk midt på scenen. Med intensivert lyssetting og rørende spill av hovedpersonene, setter siste scene et virkningsfullt punktum for denne fascinerende historien. Dette er andre gang Romeo & Julie settes opp på DNS. Første gang var i 1979 på Lille Scene. Å flytte Shakespeares klassiske kjærlighetstragedie til teaterets hovedscene denne gang, er nok et klokt valg. Kort tid etter suksessen med Spillemann på taket, har teatersjef Bentein Baardsen fått til nok en publikumsvinner i Bergen. Skryt til teateret også for et svært godt gjennomarbeidet program med mye tilleggsinformasjon. Ann-Kristin Loodtz