Patrik Bergner og Ursula Fogelstrøm: Strykehjernet og døden Lille Scene, Den Nationale Scene i Bergen Norgespremiere 14. mars 1998 spilles til 30. april av Ann-Kristin Loodtz Livets uutholdelige ubehag /H1> Gørild Mauseth (Viktoria) og Marianne Nielsen (Frida), foto: Trygve Schønfelder´ Hva gjør den som har funnet lykken? Blir den ved dette punktet, eller søker den videre? For er lykken, kan lykken være, det nærværende? Dette er ett av spørsmålene som vender seg i det absurde stykket Strykehjernet og døden som spilles på Lille Scene i mars og april. Gjennom ironi og komikk, eller ironisk komikk og komisk ironi, formidler Strykehjernet mye om livet, mennesker og døden, eller mer presist: livets eksistensberettigelse på grunn av døden. Mellom to grunntoner: det trivielle og det eksistensielle, kommuniserer personene med seg selv, med publikum og tentativt med hverandre. Innenfor et plastisk, marionette-preget teaterspråk, overflatisk babbel og solitær refleksjon runger den grufulle tanken: Skillet mellom det trivielle og det eksistensielle er en illusjon, alt er likt -- like viktig eller like uviktig. Iskrystaller og maskespill I en ultramoderneleilighet, et glatt, stålkaldt scenebilde, holder bursdagsbarnet Olof - Erik Ulfsby - og hans gravide, egoistiske samboer Viktoria - Gørild Mauseth - selskap. Gjest er Frida - Marianne Nielsen, som innleder med å fortelle at hun drepte mannen sin med et strykehjern, og det tilsynelatende lykkelige paret Ralf - Mads Ousdal - og Elisabeth - Miriam Sogn. Handlingen klinger som iskrystaller mot stål. Vi er i vår steril-teknologiske hverdag. Menneskene der fremstilles av skuespillerne som en stadig skiftning -- et maskespill -- mellom figur- og karaktertegning, ytre og indre refleks og refleksjoner. De veksler mellom å følge den "røde tråden" i selskapet, og å bryte ut med nakne monologer som retter seg mot publikum -- der sårheten, sannheten, om deres liv og roller brettes ut. Mordet som kjærlighet Meningsløs monotoni er et gjennomgående trekk i samtlige av personenes ulykkelige liv. Monologene formidler et uutholdelig ubehag over eksistensen, som treffer. For som tilskuer må man motstridende kjenne igjen livets tristesse: "I øynene hans så jeg et glimt av lettelse, nesten som om han takket meg". På en absurd, krevende måte, blir man som tilskuer tvunget til å konfrontere den tanken at mordet på ektemannen kan være en befrielse fra ekteskapets trivielle rutine. Kjærlighetsmordet forløser, er et skritt i retning av kjærligheten ... Redde menneskehjerter Med assosiasjoner til livets repititive menigsløshet har scenograf Bjørn Krzywinski valgt en kulisse i form av tykke labyrintformede ståldører på skinner, som personene puffer på, gjemmer seg mellom, søker trygghet ved. Regissør Yngve Sundvor har valgt å bruke dette for å understreke gjentagelsen, der metallets hardhet understreker kulden, maskene, de redde menneskehjertene lever innenfor. Unge Ane Aasheims kostymer reflekterer det kalde, futuristiske motivet, samtidig som de gir assosiasjoner til klovnedrakten, i farger og motiv. Klovnen er den som gråter bak smilet, vinker når den drukner. Med den melankolske gjennomgangsmelodien av Weed: It's gonna be (all right) tar regissøren inn dette vemodet, i forkant av de monologiske refleksjonene. Makaber honnør til selvmordet Strykehjernet er et spennende innslag på DNS, og fenger utvilsomt sitt publikum. Særlig Nielsen leverer en fascinerende fremstilling av morderske Frida der hun subtilt oscillerer mellom iskald fasade og inderlig frykt -- for livet og ensomheten. Samtidig føler jeg meg som tilskuer litt ubekvem, noe som gir grobunn for en skepsis til om oppførelsen virkelig sitter. Men dette er kanskje nettopp oppsetningens styrke: Den formidler et uutholdelig ubehag, en vemmeling fascinasjon, som topper seg da publikum blir geleidet til å synge bursdagssangen mens en av gjestene tar sitt eget liv(!) Derfor mener jeg Strykehjernet og døden befinner seg i midten, i et 0-punkt der alt er gyldig. I dette åpne rommet, fanges man ikke umiddelbart, men settes fast -- besmittes med et inntrykk, som kommer tilbake til en, lenge etterpå --. Ann-Kristin Loodtz