Larry Shue: Utlendingen Store Scene, Den Nationale Scene i Bergen premiere 13. mars 1998 spilles til 9. mai av Ann-Kristin Loodtz Sjarmerende utlending Karl Bomann-Larsen i Utlendingen, foto: Leif Gabrielsen "Kan du lignes med en sommerdag? Mer mild og kjærlig er ditt vesens makt. Hver maiknopp frykter stormens åndedrag, og altfor kort er sommerens kontrakt. For hett kan himlens flammeøye bli; dens gull kan skjules bak en mørkets mur. alt skjønt er kun en gjest som drar forbi; all pynt blir ribbet av en streng natur. Men evig skal din sommerstund bestå i tidløs skjønnhet! Selve Døden vet at i hans skygge vil du aldri gå. fordi du bor i diktets evighet. Så lenge bryst kan ånde, øyne se, skal dét ha liv --- og du ha liv i dét." Shakespeare, Sonette nr. 18. Diktet er inngangen til Shakespeares verden for den tilsynelatende tomsete Ellard (Tore Chr. Sævold). Endelig kom Utlendingen til Bergen! På høy tid, og til riktig tid. For hva er mer velkommen enn varme, humor, og en nærmest vemodig sjarm, i en regntung vår mellom de syv fjell? Det hviler en betagende skjørhet i den humoristiske varmen vi møter i dette suksess-stykket av Larry Shue. I all sjarm og fimurlige lek, blir en i møte med denne lyse farsen slått av hvor tander den menneskelige kommunikasjon egentlig er. Vi utveksler lyd, i et språk alle enes om, men hva ser man egentlig hos den andre? I Utlendingen møter vi Charlie, i Karl Bomann-Larsens skikkelse, som sammen med sin yrkesmillitære venn, Froggy, kommer til Bettys pensjonat i Tilgham County. Charlie er tung til sinns, fordi hans syke kone ikke elsker ham, og ønsker derfor i utgangspunktet ikke å snakke med noen. Dette løser Froggy (Kim Kalsås) med å presentere ham som en utlending som ikke snakker engelsk. Slik åpner han hjertet til Betty (Janny Hoff Brekke) som angrer på én ting i livet: at hun ikke reiste utenlands. Nå er utlandet kommet til henne, ser det ut som. Og hun med to av gjestene, Catherine og hennes undervurderte bror Ellard, vekkes -- til vennskap. Lun latter "Blashny, blashny", sier Charlie, på sitt oppdiktete "morsmål" til lutre ører, en nysgjerrig flokk. Betegnende nok må det et menigsløst språk til for at menneskene virkelig skal se hverandre. Over slike språklige refleksjoner, legger Larry Shue en lun latter, humor, gjøgleri og lek. Oppførelsen på Store Scene viser ikke en hysterisk morsom Utlendingen, men åpner for en gjenkjennende humring. Regissør Aksel Otto-Bull har krydret med raffinerte gester i personenes kroppsspråk som understreker den enkeltes karakter. Også er Charlies fortellerseanse på "blashny-blashny" ubetalelig (og høstet en velfortjent spontan-applaus under premieren). Hoff Brekke gjør en herlig figur som Betty, og har for lengst vunnet publikums gunst da hun topper det hele med uskikkelig dansing etter spilleslutt, mellom en 6-7-8 teppefall. Bomann-Larsen balanserer mellom fjomsete, kjedelig og smart, sikker -- og understreker således fascinasjonen som knytter seg til Charlie-karakteren. Derimot Jon Ketil Johnsen blir noe tam som den urederlige pastor David som skal gifte seg med Catherine (Elin Sogn), og planlegger et nytt sete for Ku Klux Klan på pensjonatet han håper å "kuppe" med sin tilkommedes penger. Karakterens dobbelhet, mellom overflatisk snillisme og den underliggende faren pastoren representerer, blir noe vag. Gudbenådet skjønnhet Utlendingen handler mye om det å bry seg om den andre, og å vise det. Mellommenneskelig respekt, samarbeid, fortrolighet -- heri glimrer stykkets gudbenådede skjønnhet. For hva er flokkdyret mennesket uten disse elementene? Larry Shue bruker farsen til å ta opp menneskets sosiale usikkerhet overfor det fremmede. I stykket stilles frem to løsninger: det onde (Ku Klux Klan) og det gode (det stadige tettere samspillet mellom Betty, Charlie, Catherine og Ellart). Men i konfrontasjonen mellom dem, er det gode sterkest, vinner kampen mot det ondes trussel. "Det er som vi utfyller hverandre", sier Charlie til vennen Froggy. Sammen får de fire personene frem det gode i hverandres personlighet. De ser seg selv, i sin neste, og blir en herlig gjeng med høy sjarmfaktor. Omsluttet av et skjønt lys, i Arne Kampestads design, som siver inn gjennom vinduene i Guri Giævers blågrønne hotellkulisser, vokser de seg sterke -- og hele. Utlendingen har det siste tiåret feid over Europa som en latterbølge, og Bergens-oppsetningen åpner også dørene til latteren. Med varme, refleksjon og intelligent humor serverer Otto-Bull underholdning -- som ikke går i den fellen å være bare dét. For i latteren treffer Utlendingen med et hviskende vemod, en stille rasling om det å være menneske -- sammen. Ann-Kristin Loodtz