|
 |
 |
 |
|
|||
Bøddel for full damp |
|||
|
|
Yngve Sundvor sparer ikke på virkemidlene. I sin bearbeidete versjon av Pär Lagerkvists Bøddelen bruker han lys, scene og moderne teknikk for alt det er verdt. En rockegruppe hamrer løs fra orkestergrava, røyk og damp slynges ut på scenen - og i salen. Attpåtil har han forsynt skuespillerne med mikrofon. Det er som vi opplever en oppfresja musical-versjon av Pär Lagerkvists novelle, en slags Black Rider. Dessverre kan ikke instruktøren styre seg. I sin kåtskap på det moderne teatrets effekter og i alt mylderet og bråket på scenen forsvinner mye av forfatterens budskap. Det verste av alt, i den avsluttende lange monologen hadde Jan Grønli problemer med å få kontakt med salen. Mikrofonen kom i veien. Lagerkvist skrev sin langnovelle (eller kortroman) etter en reise fra Sverige til Midt-Østen i 1933. Han dro gjennom Tyskland og inntrykkene derfra gjorde et uutslettelig inntrykk på ham. Bøddelen kan sees på som et oppgjør med de mørke kreftene i oss, i særdeleshhet nazismen og all dens vesen. Sånn sett er den en nyttig påminnelse om dagens nynazisme - særlig i Sverige - og er dette Det Norske Teatrets avlat for å ha sluppet til Lars Norén tidligere i sesongen? Arnuld Øverland leste novellen og fikk den dramatisert til oppførelse på Den Nationale Scene i 1934 med Hans Jacob Nilsen. Året etter ble stykket spilt på Nationaltheatret - til stor pipekonsert fra den tids silkeramp. Stykkets innhold er det ingen tvil om. Selv om det drøfter det ondes problem og har brodd mot alle diktaturer, var det likevel ingen tvil om at det var inntrykkene fra nazismens vold og råskap som var den direkte foranledningen til Lagerkvists tekst. Derfor ble hans skrift - og teateroppsetningene - raskt tolket som brennende innlegg mot det nazistiske diktaturet. Ved oppførelsen på Nationaltheatret var Martin Tranmæl til stede på premieren og bivånet Høyre-ungdommens ukultiverte pipekonsert. For slik var det faktisk i Norge på 30-tallet: man skulle ikke kritisere Hitler og nazismen. Aftenposten og det bedre borgerskap så på ham som et bolverk mot kommunismen - og da kunne det meste være tillatt. Således er det et stykke med et viktig innhold vi har foran oss. Og dessverre heller ikke uaktuelt i dag. Hvordan velger Det Norske Teatret og Yngve Sundvor å formidle dette budskapet? Dessverre ikke helt vellykket. Effektene blir for mange, popifiseringen av teksten har gått for langt og budskapet drukner i trommer, røyk og mikrofoner. Paradoksalt fungerer forestillingen best der de koreografiske elementene dominerer - og dermed er vi så fjernt fra teksten det omtrent går an å komme. Stykket starter med en scene fra en kneipe i middelalderen. Bøddelen sitter i en mørk krok. De andre gjestene hvisker om de onde gjerningene hans. Frykt og redsel står å lese hos dem. Så blir vi tatt med til det moderne samfunn der vold er et hverdagslig fenomen. Bøddelens lange monolog avslutter forestillingen. Forestillingen er også et oppgjør med Gudstro og kristendom. Han som 'lar alt skje' og er allmektig er også ansvarlig for de mørke sidene hos oss. Dermed retter Lagervist søkelyset på oss selv, vårt eget indre. Disse blir nesten borte slik Yngve Sundvor har formet oppsetningen. I tillegg lar han Anneli Drecker vandre fram og tilbake hele tiden med sjelfulle hymner som en slags evig Solveig. Det kan fungere én gang, men ikke hele tiden. Man blir fort lei denne evige repetisjonen og Bel Canto-solistens sang blir mest plagsom. Det blir Jan Grønli som må bære det som er i denne forestillingen. Det er synd med mikrofonene for han burde ha både styrke og stemme til å formidle sitt budskap uten hjelp av teknikk. Slik det er kommer teknikken i veien for teksten. Og det var vel ikke meningen. Vi skal ikke se bort ifra at tilretteleggingen kan ha en viss ungdomsappell, at musikk, bruken av Anneli Drecker og effekter kan få nye grupper inn i teateret. Men for undertegnete ble dette heller en forestilling som etterlot tomhet framfor et brennende budskap. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
