|
 |
 |
 |
|
|||
Borkman |
|||
|
|
Hvorfor skal vi på død og liv spille Ibsen? Riktignok er ikke Det Norske Teatret av de hyppigste sliterne - vi må vel kanskje et par sesonger tilbake for å finne Stein Winges Hedda Gabler på spilleplanen - men hvorfor setter man Ibsen på repertoaret hvis man ikke har en mening med det? Dette er spørsmål som naturlig melder seg etter premieren på John Garbriel Borkman på Scene 2. På det verste tangerer denne oppsetningen det mest traurige og sidrompa vi finner av Ibsen-manerer i norsk teater. Oppstyltethet, klisjeer og et kunstig språk som bokstavelig talt hører til for to århundrer siden. På det beste, og her inkluderer vi nesten hele annen halvdel av oppsetningen, fungerer det svært bra. Ibsen trer ut av sin museale tilværelse og skaper mennesker med kjøtt, blod og innsikt. Problemet med denne oppsetningen er at man ikke riktig vet hvor man vil. Forskjellige temaer krysser hverandre på tsjekovsk vis hele veien. Det er synd å si det, men hovedinntrykket etter forestillingen blir at dette dreier seg om konflikten hønemor - ung sønn. Det er i scenen hvor unge Erhart - meget bra framstilt av Erland Bakker - forlater familiens lune hule til fordel for den flere pår eldre fru Wilton, at stykkets dramatiske høydepunkt blir sittende. Et slags glassmenasjeri med andre ord. Og det er synd fordi vi mener bestemt at visjonæren og gründerpersonen Borkman har atskillig å si vår tid med all sin galskap, ukuelige framtidstro og frustasjoner etter flere års fengselsopphold. Her ender det patetisk nok med at vi skal synes litt synd på ham og føler bare litt sånn med ham der han møter en kald hånd mot hjertet i snøværet i sistescenen. Det har kanskje også noe med at Ståle Bjørnhaug blir for bundet i framstillingen av hovedpersonen. Han makter ikke helt å løsrive seg fra konvensjonene - les, norsk teaters måte å spille Ibsen på - og bli en rolleperson man kommer på innsiden av. Stutt sagt, galskapen kommer ikke fram. Hvor er uhyggen hos en mann som sperrer seg inne i flere år og nekter å ha kontakt med sin egen familie mens han leker seg med sine dampmaskiner og jernbanetog? Er det ikke kanskje alkymisten Ibsen forsøker å antyde, mannen som hadde direkte kontakt med hinmannen selv i sine djevelske sysler og grublerier? Bedre blir det ikke at Britt Langlie som gammelkjæresten Ella demper sitt uttrykk altfor mye. Hun har mye å spille på og kunne vært den personen i stykket som klarest sto fram i kontrast til Borkmannskikkelsen slik at vi virkelig fikk sett ham og kledd av ham. Her virker det som om instruktøren bevisst har båndlagt skuespilleren. Vi tror ikke det har vært helt heldig. Scenen med det første møtet dem imellom etter flere år har både kraft og innhold i seg, men kunne utmerket godt ha mere temperament. Da hun skriker Morder! til ham, personen som har ødelagt hennes evne til å føle kjærlighet gjennom et helt liv , blir det bare ord uten innhold. Instruktør Morten Borgersen har hatt et ressurssterkt teater og gode skuespillere til rådighet, men makter ikke helt å gjør ikke bruk av det. Inntrykket som sitter igjen er at oppsetningen ikke helt vet hva den vil fram til. Dette sagt fordi forestillingen viser i lange perioder - særlig hele siste halvdel - at her er det mye bra teater. Vi ser fort hva det kunne blitt til og ergrer oss desto mer over at resultatet er blitt som det er blitt. Det hadde faktisk vært lettere å slakte denne forestillingen, men det kan vi ikke. Til det har den altfor mye kvaliteter i seg. Fire femtedelers Ibsen. Bare synd at man snublet i starten. Vi har nevnt Erlend Bakker men må også framheve Sverre Bentzen som Folldal, kanskje oppsetningens eneste hele person som ikke er offer for instruktørklisjeer og villete Ibsen-tradisjoner. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
