Robert Wilson/William Burroughs/Tom Waits: The Black Rider
Lasse Kolsrud, Ingrid Jørgensen,Hallvard Holmen, Sverre Solberg, Åsleik Engmark m.fl.
regi: Carl Jørgen Kiønig
Premiere Det Norske Teateret 4.9.1998

av Kjell Moe

Utenom Tyskland har suksessen vært betinget. Det er lett å se hvorfor.

Dette er støyende teater på det mest teutonske hvor dialog og publikumskontakt er blitt erstattet av et forsterkeranlegg på full guffe.

Det er et merkelig stykke teater - eller la oss helst kalle det show - som Det Norske Teateret nå bærer til torgs i regi av ex. rockemusiker Egon fra Rain, i teaterkretser bedre kjent som Carl Jørgen Kiønig. Utgangspunktet er den tyske friskytten-legenden om han som solgte seg til djevelen for å vinne skytterkonkurransen og få sin elskede. I høyromantikken ble sagnet gitt utforming i operaen Der Freischütz - Jegerbruden - av Carl Maria von Weber.

Men denne versjonen er noe langt annet.

Det er riktignok elementer av det gamle sagnet i forestillingen, og dette forklarer nok noe av den store suksessen på tyske scener. Men historien er sterkt forvridd av multikunstnerens Robert Wilsons konsept og visjon om det 'store' performance-inspirerte teater. Til dette har han fått hjelp av William Burroughs' tekster og Tom Waits' sanger.

Det er denne umulige blandingen som har gjort at dette stykket sikkert har øvet sin fascinerende tiltrekning på mange.

Her avlegger vi korte besøk innom Faust, får oss litt djevledyrkelse, det hele ispedd gode porsjoner galskap og vanvidd, surrealisme og absurd teater med god rock'n roll (slik det var tenkt)

Først beatpoeten William Burroughs - kjent gjennom sitt surrealistiske mesterverk Naken Lunsj. Hans tekster er det som kunne bidra til at denne forestillingen blir mer enn støyende tysk sirkus.

Dernest er det Tom Waits, en rockesanger med et slags kultpreg over seg. Hans sanger - tekst og musikk - burde ha kimen i seg til å nå det helt store, og ungdommelige publikummet, som jo utallige suksesser har bevist.

Men det er i behandlingen av Tom Waits jeg synes det svikter. Feilen er heller ikke instruktørens. Her behandles en rockemusiker over samme lest som en Bør Børson og en hvilken-som-helst musical-oppsetning på Det Norske Teateret.

Årsaken til denne miseren finner man ved navns nevnelse i programmet. Tiden burde være inne for teateret til å løsne på båndene for musikalske gudfedres og musikkonsulenters kvelende hånd over teaterets mangfoldige musikkproduksjon.

For i mange oppsetninger kan DNT-konseptet fungere. I denne gjør det det ikke.

Egentlig åpner det for en prinsippdiskusjon som teateret like gjerne bør ta først som sist: hvem har sisteordet i en musical-oppsetning - instruktøren eller musikkarrangøren?

Dernest maltrakteres Burroughs' vanvittige surrealismer i tekstbrokker og -bilder gjennom mikrofoner og høyttaleranlegg. Det blir støyende og utvendig, med altfor mye effekter og kjas og mas.

Nevnes må også at noen av de medvirkende sang alldeles redselsfullt. Men til forsvar må sies at konseptet åpner opp at dette også er tenkt å være en operaparodi - uten at vi riktig så parodien.

På tross av innvendingene er det også klart at show'et - for å kalle det det - har sine kvaliteter. Tydeligvis syntes den det, klakkørgjengen av ungdom som i beste stil fra TV-show klappet og hujet etter hver scene. Denne ideen burde følges opp av andre teatre. I Italia er jo dette en profesjon, så hvorfor ikke? Det ga i hvert fall temperatur og stemning over forestillingen.

Det er også mange fine kvaliteter å se på den visuelle utformingen av forestillingen. Lys (Hasse Sjöquist), scenografi (Pekka Ojamaa) og koreografi (Un-Magritt Nordseth) gir denne forestillingen et spektakulært løft.

Dernest er det innsatsen til hovedpersonen - Lasse Kolsrud - som hos Wilson-Burroughs egentlig er Hinmannen selv. Grepet med å forskyve tyngdepunktet i den opprinnelige legenden fra ung kjærlighet over til djevelen selv skaper muligheter for scenisk absurdisme som er både spennende og tankevekkende.

Tankevekkende fordi teateret her tar steget over i virkeligheten. Den avgjørende scenen, hvor den unge helten skal opp til skytterprøven for å vise at han fortjener skogvokterens datter, er identisk med hva som hendte William Burroughs da han skjøt og drepte sin egen kone i narkorus i forsøket på å leke Wilhelm Tell.

Det er i dette krysningsfeltet denne forestillingen kunne ha sin styrke - mellom det absurde og surrealistiske, mellom romantiske heltesagn og virkelighetens tragedie, mellom middelaldereventyr og dagens rock.

Derfor er det synd at Det Norske Teatret må belemres med sine gamle spøkelser. Rist dem ut - for denne forestillingen og særlig Tom Waits hadde fortjent det bedre! Det er så mye bra i framføring og utforming at det er synd at slikt skal ødelegge.

Kjell Moe