Albert Camus: Caligula
Premiere Det Norske Teateret 3.10.1998

Grete Nordtømme

I en stor mørk kulisseramme dras en inn i den romerske keiserens verden i dyp sorg etter sin søsters død - og den han elsket - hvor han parallelt ønsker å gi sitt folk evig liv og lykke, samt selv søke etter det umulige: månen. Samtidig drives handlingen frem i keiserens erkjennelsesprosess i sin utøvelse av rå makt.

Forestillingen er bygget opp gjennom raskt skiftende scener med flere bærende interessante monologer og dialoger samt effektfulle tablåer. Det som er drivkraften i stykket er teksten som er interessant, tankevekkende og illustrerende i de teatrale scenene.

Lasse Kolsrud som Caligula har en meget krevende rolle. Han fremstiller karakterens ulike sider med troverdighet, både den reflekterende, den ironiske infamt maktutøvende, men har problemer med troverdigheten i de rå drapscenene samt at tablåscenene virker noe forserte.

Disse scenene som guddom og kunstutøver har for mye kitsch og virker kunstige og overlessete, noe som er instruktørens ansvar.

Nils Sletta som Helikon, en trofast tjener, er den av ensemblet som utmerker seg med oppriktighet og ironi i spillestilen.

Grethe Ryen som Cæsonia, den kvinnen som elsket Caligula og lover å gjøre alt for ham, er noe ujevn i sitt uttrykk og blir tam enkelte ganger.

Den stiliserte spillestilen i enkelte scener mangler kraft og driv og medfører at den underliggende angst og farlighet ikke blir formidlet.

Som idedrama fungerer det på scenen men jeg synes oppsetningen blir noe ujevn. Det er viktig at et slikt stykke blir satt opp, at man presenterer denne tankevekkende teksten, og deler av forestillingen fungerer formidlende og avskrekkende. Men totalinntrykket blir allikevel forstyrret av svake scener og uengasjert spill.

Grete Nordtømme