Claudel: Dagskilje (urversjonen)
Nina Woxholtt, Bjørn Floberg, Erland Bakker, Jon Eivind Gullord
regi: Liv Ullmann
musikk: Arne Nordheim
Premiere Det Norske Teateret 10.10.1998

av Kjell Moe

En kvinnes forhold til tre menn - over tre atskilte tidsepoker - er dramaets tema. Over hele teksten hviler et sterkt islett av religiøse og eksistensielle grublerier. Det er personenes indre tro og tvil, deres oppfatning av sin plass i livet og konflikten mellom Guds-søken og den jordiske kjærligheten som drøftes. På slutten kommer Claudels metafysiske ekstaseliknende religiøse visjoner inn i stykket.

Noen har sett på dramaet som en tekst dikteren skrev etter et personlig kjærlighetsforhold han hadde i sin egen tid i Kina. Vi skal være varsomme med tolkninger, men dette kan forklare sistescenen. Opplagt den svakeste delen av dette dramaet, noe som kan oppfattes som pinlig privat. Denne scenen kunne neppe vært strøket - for det er her Claudel sammenfatter sitt syn på kjærligheten med det overopphøyde - men den burde vært redigert betydelig.

Utenom denne innvendingen er dette teater som fungerer. Gjennom tre stive timer fascineres vi av en tekst og et spill så å si blottet for handling. Her bærer skuespillerne så å si alt - og de gjør det med et sant mesterskap.

Først og fremst er det Nina Woxholtt som kvinnen Ysé i dramaet. Hun er på scenen så å si hele tiden og gir skikkelsen både dybde og troverdighet. Fra hun starter sin lek - og flørt - med mennene til alvoret og konsekvensene innhenter henne og hun søker den siste definitive trygghet og undergang med den, behersker hun spillet med overbevisende tyngde.

Dernest hennes motspiller Erland Bakker (Mesa) som oppfattes som et bilde på forfatteren selv, en person på søken etter livets mening men som opplever kjærligheten. Elskovsscenen mellom de to i det symbolske omega-hjulet på en gravplass må være noe av det vakreste og mest ømme og poetiske som har funnet sted på noen norsk scene.

Bjørn Floberg representerer jorderiket i dette dramaet. Han er den realistiske, snusfornuftige og handlekraftige. Der framførelsen enkelte steder i den lange førsteakten så ut til å ende i stilleståendhet og longører ga han scenene liv, farge og tilstedeværelse.

Noen få ord om Helge Hoff Monsens scenografi må sies: renskåren, enkel, uten visuelle eller tekniske fifflerier som kunne forstyrre teksten. Bare sistescenen med en enorm stjernehimmel spent over både sal og scene - kunne bikke. Men dét gjorde også teksten.

Arne Nordheim hadde laget vakre lydkulisser som kledte stykkets atmosfære meget godt.

Dette var Liv Ullmanns debut som sceneinstruktør. Endelig, vil noen si, er hun tilbake der hun burde være. Det vil være fornærmende å si at hun kom bra fra oppgaven. Dette er nemlig teater på sitt beste: lavmælt, engasjerende, suggererende.

Blomstene går også til teateret som virkelig våger å ta sjansen med denne type teater. Men det er slikt teater vi også trenger i en tid som dette: usminket, rent, enkelt, tekstbasert og ikke-tydelig. En herlig følelse å få ut av teateret uten definisjoner, løsninger, oppklaringer og forståelser.

Bare opplevelsen som det eneste og rike i sinnet.

Kjell Moe