Rodgers & Hammerstein: Karusell
(etter Liliom av Kolnár)
Sverre Solberg, Gjertrud Jynge, Ingrid Jørgensen, Sigve Bøe m.fl.
regi: Steve Stettler, koreografi: Knut Morten Damm
Premiere Det Norske Teateret 20.3.1998

av Kjell Moe

For én ting er sikkert: Musicals på Det Norske Teateret er så å si sikret publikumsoppslutning. Dette kan de. Hovedscenen ble jo også bygget for å spille musikkteater - og ikke som blåøyde politikere trodde da de spyttet i fem hundre millioner til et nasjonalteater for landets andre offisielle riksmål. Målene og scenerommet er Lloyd Webber's - og i årene løp må han jo ha dratt inn atskillige rettighets-millioner fra statssubsidierte norske produksjoner.

Resultatet ser vi når teateret setter opp Rodgers & Hammersteins Karusell som sesongens vårmusical. Det er en skjør fortelling teateret byr oss. Men annenakten er også en fabulerende historie med handling fra det hinsidige tilbake til jorderiket, noe som lett kan bli en farlig balansegang i det kommersielle teateret. Her må vi dessverre sette en liten hake ved dramaturgien og Steve Settler's regi: forestillingen eier ikke den absurde distansen som helt er nødvendig akkurat her.

Ellers er det lite som er miss i denne oppsetningen. Sang- og dansenummerne sitter som de skal. Teateret eier en fabelaktig evne til å få de rette folkene til de riktige rollene - og her er det et lag med tre ungdommer og en veteran som bærer det meste.

Riktignok savner denne oppsetningen sprut og futt, og før pause ble endel sangnumre kjedelige repetisjoner på seg selv. Vi savnet også det ekstra trøkket i avslutningsscenen der Liverpool-sangen ('Walk on') og Gerry & the Pacemakers store hit fra 60-tallet (den var faktisk original Rodgers & Hammerstein anno 1945!) skulle sette det hele på plass.

For forestillingens nerve ligger i nettopp det enkle budskapet som denne sangen har: tørk tårene, bit tennene sammen - og hold ut. Det sosiale snittet som teksten har - hintene om småkårsfolket som alltid må finne seg i å stå i annen og tredje rekke - ligger i de små linjene om å 'gå på' og 'stå sammen'.

Men dette blir for nærmest småplukk å regne. For her byr teateret oss en fargesprutende oppsetning, fylt av spenstig dans og fengende musikk - og med strålende innsats av Gjertrud Jynge, Sverre Solberg, Ingrid Jørgensen og Sigve Bøe i de viktigste rollene.

Mest imponerende er de sanglige innsatsene. Det er her teaterets styrke kommer fram: at de eier så stor rutine og kunnskap om musikkteater at de både evner å finne fram til de rette skuespillerne og vet hvordan de skal brukes på scenen.

De tre ungdommene leverer solide skuespillerprestasjoner også. Vi tror på de personene de framstiller. Sverre Solberg makter med enkle midler å skape troverdighet til sin rolle, og Gjertrud Jynge balanserer fint uten at det blir for mye sutring ut av det. Ingrid Jørgensen og Sigve Bøe spiller med rå Vestlandsdialekt på scenen - til tider blir det kanskje vel mye sild og siddis, og Makta på rå'en sitter tydeligvis for mye i.

Men Sigve Bøes lyriske tenor kommer igjen til sin fulle rett. Urettferdig kanskje i sammenlikning med det sterkt mikrofonsterkete ensemblet forøvrig - og går det an å utstyre aktørene med annet enn mikrofoner som fortoner seg som skjemmende knivarr fra syvende rad?

Teateret må ta en diskusjon om mikrofonbruken sin. Her hadde de valgt en løsning hvor talepartiiene var like mye forsterket som sangnumrene. Da skapte de også et illusjonstap. Retningen ble gal. Dessuten er det noe som heter volumknapp.

Helge Hoff Monsen hadde skapt et scenebildet, som ble litt for mye kaia på Moss (med lysene fra Horten i bakgrunnen). Men sannelig dukket låveveggen fra fjorårssesongens Om mus og menn opp etter pause!

I grava regjerer Kari Stokke med autorativ myndighet. Men hvorfor har teateret dekket over musikerne slik at kontakten med dem blir borte og instrumentene i stedet framtrer overforsterket gjennom høyttalere på en helt annen kant av scenerommet?

Selv i musikkteateret må man ikke glemme teaterets første, annet og tredje bud: kontakten mellom sal og scene, i dette tilfalle grava og salen, er det grunnleggende.

Kjell Moe